En aha-opplevelse hvor mye fotballen preger livet når den plutselig ikke er til stede lenger

Av

Disse betraktningene er ikke noe form for syting eller «Syns synd på oss da».

DEL

MeningerDette uttrykket er kjent fra før, men har fått sin aktualitet igjen nå. Når et samfunn trenger å bruke ressurser på andre livsviktige ting, så er fotball uvesentlig. Det er ikke noe å diskutere. Så disse betraktningene er ikke noen form for syting eller «syns synd på oss da». Det er heller en betraktning, og en aha-opplevelse over hvor mye fotballen preger livet når den plutselig ikke er til stede lenger.

Det er vel det samme som føles når man har kjærlighetssorg. Noe vesentlig i livet er blitt borte. Noe man tok som en selvfølge og noe man tenkte aldri kunne forsvinne. Eller som en annen av oss fotballgale sa: «De som ikke er interessert i fotball, må ha det slik bestandig – at man lever i en slags kontinuerlig karantene». Dette er nok en ganske omdiskutert og uforståelig påstand for mange – kanskje kun forståelig for oss fotballgale. Men det er ganske mange av oss da.

På bordet foran meg ligger et ark med streker som går i ulike retninger, noen korte og noen lange. Rundt strekene er det skriblet ned navn: Katharina, Hannah, Maren Sofie og så videre – navn på spillere og hvor de skal bevege seg. Skribleriene ble laget rett etter siste trening, onsdag uke 11, og skulle brukes som en oppfølging og fortsettelse på den nettopp gjennomførte økta.

Arket ligger fortsatt på bordet – ubrukt. Jeg vet ikke når jeg kan ta med arket ut av huset og bruke det på en treningsøkt.

Jeg savner fotballen og dens mange roller. Svært mye som trener, mye som supporter og også litt som old boys-utøver. Jeg tror aldri, i hele mitt liv, at jeg har vært borte fra banen en hel uke før. Jeg savner å ta på meg det blå treningstøyet, savner å være sammen med ungdommen som er så lydhøre og har så store ambisjoner, savner å kjenne engasjementet når ballen ruller på det grønne kunstgresset, savner å kunne rope ut: «Herlig! Tettere oppi! (et særdeles dårlig uttrykk nå) Raskere omstilling! Vis deg fram! Ut av pasningsskygge!» Jeg savner å planlegge neste økt – og neste uke – for laget og enkeltspillere.

Jeg savner å se 20 spillere klare til ei økt, 20 spillere i likt tøy, 20 spillere som er ydmyke og klare til å jobbe for å utvikle seg. Savner alle de hyggelige og uformelle samtalene med alle menneskene jeg møter på og rundt banen en vanlig ettermiddag på banen. Fotball er virkelig en sosial greie.

Vi hadde en plan om kanskje det var mulig å trene én og én spiller, men dette ble, sikkert fornuftig nok, stoppet da alle baner etter hvert ble stengt. Så hvordan klarer vi da som trenere å følge opp laget og enkeltspillere i denne perioden?

Løsningen ble at hver enkelt spiller får et stort ansvar. De må følge et opplegg med egentrening som sendes dem hver uke. I utgangspunktet en løsning som passer sosiale lagspillere dårlig, da det sosiale fellesskapet er essensielt i fotball. Vi har i tillegg jevnlig kontakt på sosiale medier, særlig Spond og Facebook er mye i bruk.

Og for en respons og en seriøsitet vi som trenere opplever! Maken til ansvarsbevissthet og holdninger har jeg som trener aldri opplevd før. Her sluntres det ikke unna. Fysisk program følges til punkt og prikke og ofte legges det på en økt med ballferdighet i tillegg. Vi som trenere mottar en jevn strøm med meldinger og bildebevis på gode økter. Dessuten gjør sosiale medier det mulig å gjennomføre spillersamtaler, noe vi ellers hadde gjort på planlagte treningsleiren i Aalborg, så vi har god kontakt med gruppa.

Så hvordan er da opplegget for Godset-jentene, helt konkret, i denne perioden?

Jo, vi har laget et opplegg i samarbeid med fysioterapeut i klubben: fire løpe- og styrkeøkter i uka. Et variert program, også for dem som går skadet. Jentene gir som sagt nøye tilbakemeldinger, slik som: «50 min gjennomført, skal spille litt ball og styrke,» «Ferdig med intervaller. 4x4 med 45 sekund. Korte, men eksplosive drag, «Løp 45 min langkjøring rundt elva i går. Gjorde også noen få styrkeøvelser etter økta,» «Ferdig med 4*4 i bakker».

Som sagt, slik er det å være en fotballgal fotballtrener nå, og vi skal hvert fall være i god fysisk form når vi er i gang igjen.

Dette var en liten stemningsrapport fra Godset damene, sikkert ikke ulikt slik det er i mange klubber nå for tiden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags