Lista over «store ting som skjer i Drammen» er egentlig ikke så veldig lang. Det er i hovedsak de faste greiene: Skisprinten og Elvefestivalen. Dette har praktisk talt vært de eneste greiene i mange år. Folkefest, en om vinteren og en om sommeren. Lokalt næringsliv og nettverksbyggende herreklubb marinert i alkohol inne i store telt.

Andre spaltister:

Hver dag passerer vi dem - skyggemenneskene
 Jeg er blitt en sånn en, en sånn som trener
Å gå på kafé 

Det er et ganske skamløst opplegg der de svinger sine glass og later som om de følger med på det som faktisk skjer, altså at mer eller mindre dopede skiløpere går sykt fort rundt Bragernes kirke eller en skokk med band og artister de færreste egentlig bryr seg om spiller der nede på Gamle kirkeplass.

Ok, det skjer da noe mer enn bare disse sjøslagene på Bragernes? Globusfestivalen ligger og bobler rett under opprykksstreken her. Stappfullt av god mat og musikk, men praktisk talt uten fyll og VIP-telt, omfavnet av et bredt spekter av byens innbyggere. Så vellykket har det vært at de flinke folkene i Interkultur nå har laget en «best practice»-håndbok til bruk på nasjonalt plan om hvorfor festivalen umiddelbart ble norsk mester i publikumsintegrering og -inkludering.

Heia Drammen.

Hm, er det noe vi har glemt da? Vi har selvsagt noen utvalgte ettermiddager og kvelder på Gamle Gress, gårsdagens «Ælv Classico» mot Mjøndalen inkludert. Navngjetne motstandere og tabellposisjon avgjør om det er hverdag eller fest på Marienlyst.

Og så har vi noen stinne brakker i Bragernes kirke inn mot jul selvsagt, når sesongens turnerende julemusikanter henter hjem en solid «kollekt» for mer eller mindre inspirerte øyeblikk med julemusikalsk sviskekompott og aggressiv julestemning-garanti.

Under dette sjiktet begynner det å bli tynt, dessverre. Her er det ikke lett å stikke seg fram, det er som om byen nærmest prøver å hysje ned de gode initiativene, eventuelt bare akseptere at «kulturlivet» lever sitt eget liv i fred for påtrengende presseoppmerksomhet og annen framsnakking. Det er sannelig ikke lett å få med seg alt som skjer når byen selv og lokale medier ikke viser vilje til å slå på flomlysene.

Halvorsen Musikkfest gikk av stabelen for noen uker tilbake, en kvalitetsfestival fylt opp av internasjonale virtuoser innen klassisk musikk. Herværende avis ble fortjent sparket på skinnleggen etter at de ved det som i avisbransjen gjerne kalles en «inkurie» (et fint ord for det mer folkelige «vi har driti oss ut») unnlot å anmelde premieren på Brageteatrets umiddelbart sagnomsuste oppsetning «Sett bagen fra deg», basert på sangene til byens store sønn og kongen av Konnerud, Jonas Fjeld.

Den ellers faste Vindtornfestivalen, til minne om Drammens surrealistiske ordsmed og gonzopoet Triztan Vindtorn, tok innover seg byens ruglete kulturklima og tok en pause i år. Det var som om de tenkte at byen egentlig ikke fortjener dem.

Det føles som det gjentas om igjen og om igjen av ulike aktører og meningsbærere i denne byen, men det blir ikke mindre sant av den grunn: Drammen – altså politikerne og de styrende organene – har tatt altfor lett på kultur som en vesentlig komponent i omdømme- og byutvikling.

Andre spaltister:

Vi har faktisk lykkes med integrering
Betraktninger fra bandybeltet
Da vi var bare på Badet

Kultur er fin valuta i festtalene, men en ekstravagant utgift i budsjettbehandlingen. Drammen er ingen kulturby, det er ingen statistikker eller undersøkelser som motbeviser denne påstanden.

Smalt er nesten alltid for smalt, bredt er alltid akkurat passe. Det er lett å bokføre de store begivenhetene som byens kulturalibier, og glemme all den livgivende aktiviteten som foregår ellers i året.

Nye Drammen bør ta mål av seg å la sitt kulturliv være synonymt med mye mer enn bare de to årlige fylleslagene ved Bragernes torg.