Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er 110 år siden denne dagen først ble markert nasjonalt i USA. I Norge har vi markert dagen i 104 år. Vi har kommet langt, men vi er ikke i mål.
«- Jeg er feminist. […] Jeg er en feminist med tro på markedsøkonomi og folks valgfrihet, men ikke feminismen som venstresideideologi fra 70-tallet. Den er jeg uenig i» uttalte vår egen statsminister 24. januar i år.
Men hva var det egentlig som skjedde på 70-tallet, med disse venstrefeministene ved roret?
Flere likestillingsorganisasjoner ble etablert og stilte krav om frigjøring fra det mannsdominerte samfunnet. Det som skjedde politisk i løpet av 70-årene betyr fremdeles mye for likestilling i dag.
Her er ti eksempler på det:
- Gutter og jenter sikres like rettigheter og plikter i skolen, og det er ikke lenger jente- og gutteklasser eller jente- og guttefag (1971).
- Likestillingsrådet ble nedsatt (1972).
- Odelsloven endres. Den eldste i søskenflokken – uavhengig av kjønn – fikk arverett (1974).
- Den første barnehageloven vedtas. Den påla det offentlige å bygge barnehager (1975).
- Fødselspermisjonen utvides for første gang på 40 år – til 18 uker (1977).
- Kvinner får lov til å ta befalsutdanning (1977).
- Lov om selvbestemt abort blir vedtatt (1978).
- Kvinner trenger ikke å søke fritak dersom hun ikke ville ta mannens etternavn ved ekteskap (1979).
- Kjønnsdiskriminerende reklame blir forbudt (1979).
- Og sist men ikke minst; Vi fikk en likestillingslov i 1979.
«Nei, vi er ikke kvinnefiendtlige», sier de fire kvinnelige borgerlige partilederne i det samme intervjuet. At de føler et behov for å understreke dette er ganske spesielt i seg selv. For egentlig er det ganske enkelt; Enten står vi på barrikadene for likestilling, eller så gjør vi ikke det.
Guri Melby fra Venstre sa 17. februar at det er «sjefens ansvar at pappa tar perm». Og at det er «en ansvarsfraskrivelse å tenke at staten bare skal fikse alt». Som fagforening er vi bevisste på arbeidsgivers ansvar. Men vi vet også hva som er politikernes ansvar. For det handler ikke bare om et fritt marked og valgfrihet. Det er ikke nok med gode intensjoner. Likestilling handler om politikk.
Historien har vist oss at ingenting kommer av seg selv, men også at ingen rettigheter ikke varer evig. At ingen kamper er vunnet en gang for alle. Vi har sett at det ikke nytter å lene seg tilbake å tro at «alt ordner seg selv». Vi kan ikke stole på at historien alltid fører oss fremover.
For den gjør ikke alltid det.
Disse «statsfeministene fra 70-tallet» gikk i bresjen for å bevege oss bort fra et mannsdominert samfunn, og sikre oss like muligheter enten vi er født med det ene eller det andre kjønnet. I dag vet vi at kvinnelig yrkesdeltakelse har sikret samfunnet verdier som er høyere enn oljefondet.
Mange tenker at kvinnekamp ikke betyr så mye nå. Vi har jo nådd full likestilling.
Likestillingsminister Skei Grande har uttalt at «Jeg finner ingenting som går i feil retning» når det gjelder likestilling. Men hun unnlater å nevne at den stort sett går med museskritt.
Og på noen områder har likestillingen gått i feil retning:
- Arbeidsmiljøloven åpner opp for mer midlertidighet. Midlertidighet gir mer utrygge jobber og dette går mest utover unge arbeidstakere og de som ønsker å stifte familie.
- Arbeidsgiver er ikke lenger pålagt å rapportere om likestilling. Etter lovendringene som regjeringen har gjennomført, har kun 1,7 prosent av de private bedriftene rapporteringsplikt.
- Barnehageprisene har økt med over 700 kr måneden under denne regjeringen.
- Likestillingsloven er avskaffet, og erstattet med en likestillings- og diskrimineringslov.
- Regjeringen har gitt Krf vetorett i bioteknologiloven, noe som hindrer kvinner og menn like rettigheter til assistert reproduksjon.
- Abortloven er blitt endret for første gang på 40 år
- Og på andre områder er det behov for å gjøre mer:
- Likelønn: Kvinner som jobber heltid tjener 88 kr per hundrelapp en mann tjener. For de med høyere utdanning er forskjellene enda større.
- Rett til heltid: Om lag 40 prosent av kvinner jobber deltid, mens kun 15% av menn jobber deltid. To av tre kvinner som jobber deltid ønsker seg større stilling.
- •Kvinnelige ledere: Under fire av ti ledere er kvinner, og tallene blir verre om man skiller ut privat sektor.
- •Seksuell trakassering: Det er behov for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering på arbeidsplassene. Dette kan gjøres ved at klager behandles av Diskrimineringsnemda, slik at den enkelte slipper å gå til sivil rettsak. Arbeid mot seksuell trakassering er ikke en del av det systematiske HMS-arbeidet, men dette bør sikres gjennom arbeidsmiljøloven.
Å sette kvinnekamp på dagsorden eller kalle seg feminist fører ikke nødvendigvis til endring i seg selv. For likestilling handler ikke bare om retorikk, det handler om politikk. Nå håper vi på handling fra politikerne.