Av og til kan kutt og upopulære innstramminger være en vinnersak i politikken. Det handler bare om rett timing, og ikke minst hvordan man gjør det.

I 2015 klarte Aps byrådsleder Raymond Johansen i Oslo det kunststykket å gå til valg på noe så upopulært som eiendomsskatt, men likevel vinne valget. Det rødgrønne flertallet ble til og med gjenvalgt fire år etter. En enkel og konkret forklaring på hva skattepengene skulle gå til og solid forankring i viktige velgergrupper er noe av forklaringene på hvordan et i teorien dødfødt valgløfte kunne gå så bra.

Grunnen til å ta fram dette eksempelet er at vi i Drammen de siste ukene har vært vitne til det stikk motsatte. Vi snakker ikke om eiendomsskatt, men et politisk vedtak som er minst like upopulært. Vedtaket om å legge ned 33 sykehjemsplasser og flytte 18 pasienter med demens til andre bo- og servicesentre, banket gjennom av Ap, Høyre og MDG, har vært så klønete håndtert at det kan komme til å hefte ved de tre partiene langt inn i valgkampen.

«Nå vet jeg hvem som ikke skal få min stemme ved neste valg», skriver en oppgitt velger i ett av mange kommentarfelt som har dukket opp i kjølvannet av denne saken.

LES OGSÅ: Vil ikke gi opp kampen for sykehjemmene: – Vi gir oss ikke

Nå er det ikke alltid denne typen trusler varer så lenge. Det kommer alltid en ny konflikt som gjør at medienes søkelys flyttes et annet sted. Velgere glemmer fort, og det som ser ut som en krise nå, kan vise seg å være helt greit i morgen.

Men det begynner å balle på seg for de som styrer Drammen, noe som særlig rammer posisjonens største parti, Ap. Ikke bare løper prisene på nye investeringsprosjekter løpsk – som bybrua og det nye sykehjemmet i Krokstadelva. Det legges ned barnehager, noe som skaper stor usikkerhet blant småbarnsforeldre. Store skolekutt står for tur, lærerne roper varsku, og nedleggelsen av sykehjemsplassene på Fredholt og Gulskogen er bare starten på en omfattende omveltning i kommunens eldreomsorg.

Med stadig flere eldre innbyggere blir det kamp om de varme hendene. Trinnene i den såkalte omsorgstrappen skal fylles med mer forebygging og individtilpasset pleie og stell. Flere skal bo hjemme lengre, omsorgstjenesten skal gjennom en teknologisk revolusjon, og dyre sykehjemsplasser skal bare forbeholdes de skrøpeligste blant de skrøpelige.

LES OGSÅ: Hetset etter vedtaket: – Jeg er skikkelig preget av dette

Alt dette er nødvendige oggode intensjoner, som det er bred politisk enighet om i møte med eldrebølgen.

Men det er lett å følge kritikken fra politikere som på løpende bånd har tatt til motmæle i denne saken. Som Frps Randi Eng, Sps Gro Nyhus, Venstres Anders Wengen, Rødts Jørgen Harboe Wilhelmsen, Nei til bomrings Catarina Chruchow og SVs Tony Burner.

For hvorfor slikt hastverk? Hvor ble det av medvirkningen? Forankringen? Og hvor ble det av nærdemokratiet, denne nyvinningen som er i ferd med å minne mer om luftslott enn det flaggskipet mange drømte om. Alt dette som skal bidra til at upopulære tiltak likevel forstås og aksepteres, eller at nye innspill kommer til og gjør vedtakene enda bedre.

Hvorfor ventet man ikke på at noen av trinnene i omsorgstrappa var på plass før man bestemte seg for å flytte på sårbare pasienter med demens? Eller på at det i det minste var tatt et spadetak eller to på det nye sykehjemmet i Krokstadelva?

LES OGSÅ: Eyvind (77) fikk se kona i bunad en siste gang: – Det er dette de mister om de legger ned

Mads Hildens (Ap) innrømmelse av at man har slitt med å kommunisere hva denne saken skal løse, kunne ikke vært mer treffende. Når vi vet at saken kan ende med å bli kjent ulovlig av Statsforvalteren som følge av at den ikke har vært behandlet av Eldrerådet, sier det også sitt.

Det er nesten ikke mulig å kløne det mer til for seg selv, uansett hvor viktig, riktig og forsvarlig kuttene er. Å lansere en litt mildere versjon i siste time, der det heter at «beboerne ikke skal flyttes umiddelbart og at «tempoet skal vurderes ut fra forsvarlighet», understreker bare kritikernes innvendinger: Går det ikke an å vente litt, og utrede mer?

Pussig nok har Høyre blitt et slags haleheng til Ap i denne saken. Kanskje for å vise seg fram som et ansvarlig parti, som tør å ta upopulære avgjørelser, og ikke hale ut prosessen. Det er noe prisverdig over det, men spørsmålet er hvor strategisk lurt det er i denne saken. Partiets kjernevelgere på Konnerud er neppe imponert.

Det er ikke første gang Drammen rammes av eldrekrise. I 2003 foreslo daværende rådmann Nils Wisløff omfattende nedskjæringer og en ny struktur for eldreomsorgen. Det ble selvsagt bråk, som nå. Forskjellen er at kritikken den gangen først og fremst rammet rådmannen. Det var han som måtte ut i avisen og forsvare kuttene. Han var til og med nær ved å få sparken, men ble reddet i siste sekund.

I nye Drammen råder prinsippet om åikke være et rådmannsstyrt kommunestyre. Da blir det selvsagt vanskelig å skyve rådmannen foran seg – selv om kuttforslagene kommer derfra. Ansvar koster, også når prosessen er elendig. Man kan nesten spørre hvorfor de vil seg så vondt i en tid der dårlige nyheter er regelen snarere enn unntaket.

Det må da finnes bedre saker å markere seg på ett år før valget. Eller?