Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Her er noen refleksjoner om tillit, og om forvandlinga jeg har gått gjennom siden 12. mars 2020.
La meg spole litt tilbake. Er det én som har vært korona-regelrytter hele veien, så er det meg. Noen av de som kjenner meg, syntes nok jeg var litt for firkanta i oppfølging av råd og regler i 2020. Postene mine på sosiale medier dreide seg stort sett om enorm tillit til helsetoppene, påminnelser om situasjonens alvor og dessverre noen ganger pekefinger mot andre.
På et av de første møtene i jobbsammenheng, rett før 12. mars i fjor, minnet jeg andre om å holde avstand. Jeg ville ikke ta noen av kollegene i hendene, noe noen syntes bare var rart. Andre tenkte dette må være alvorlig. Rett etter 12. mars sa en av kollegene «jeg er glad for at du var så forsiktig på det møtet når jeg nå ser hva som skjer».
På det første møtet i politikken, da det ble mulig å møtes fysisk igjen, var jeg den eneste med munnbind. Det føltes rart å være den eneste.
For ett år siden hadde vi ikke vaksinene. Forskjellen mellom da og nå er himmel og hav. For ett år siden var jeg i god tro, med den enorme tilliten til helsemyndighetene, om at intensivkapasiteten bygges opp. Og den enorme tilliten til at, selv om det var tragi(komisk) at beredskapslagrene var tomme, så ble de nå fylt opp. Slik at vi i løpet av pandemien ikke ville oppleve mangel på utstyr i alle fall. At Norge ville sette i gang med å produsere mye selv, så man ikke var helt avhengig av å bestille, forhandle og måtte ut på verdensmarkedet.
For det var mye snakk om det. Selvforsyning. Innovasjon. Milliarder som ble spytta inn. Lagrene skulle fylles. Kapasiteten skulle opp.
To år er ikke lenge i normaltilstander når man sier man skal bygge opp intensivkapasiteten. Men det er veldig lenge når man er i en krigssituasjon, i en akutt krise som vi har vært. Tillit er ikke konstant. Det er ikke noe man har eller ikke har i denne sammenhengen.
Helsemyndighetene, herunder Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet, er ikke tillitsbaserte verv. Det er stillinger. Så man kan ha mer eller mindre tillit til håndteringa deres, uten at man enten må være all in slik jeg var i 2020, eller antivax/konspikoko.
Men nå synes jeg det er gode argumenter for at tilliten bør være svekka. Det er rett og slett på tide å be om en begrunnelse for enhver avgjørelse. Når mitt eget universitet lager egne sett med råd og regler, uavhengig av hvilket av de åtte campusene du er på, og når rådene og reglene er strammere enn hva man anbefales nasjonalt og regionalt, ja da mener jeg sannelig det er en plikt å ettergå avgjørelsene.
Helt tydelige begrunnelser må avkreves. Det hjelper ikke med «etter helhetlig vurdering», «føre-var» og lignende når det renner inn avlysninger av helt legitime møter. Eller rådes til ikke å møtes selv når det er enkelt å holde mange meters avstand, for det blir liksom politisk ukorrekt å avholde et fysisk møte selv om det skulle være helt innafor alle smitteverntiltak.
Da har vi en plikt til å spørre. Fordi vi er et helt annet sted nå enn i fjor på samme tid. Alle sånne spørsmål om begrunnelser opplevde jeg som kverulerende i fjor, fordi vi ikke hadde noen form for beskyttelse. Det har vi nå. Og når man er usikker, opererer man med sannsynlighetsovervekt - at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at vaksinene funker litt bra/nokså bra/veldig bra mot omikron; at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at nye mutasjoner er mildere enn mer alvorlig osv.
Og jo lenger tid det går i pandemien, jo større begrensninger på livsutfoldelse, folkehelse, livskvalitet – jo større takhøyde må det være for å be om helt konkrete tall, planer, sannsynlighetsberegninger. Jo lenger tid det går, jo flere faktorer må puttes inn i formelen, ikke bare medisinske. Faktorer som har med økonomi, jus, psykisk helse, sosial klasse, selvutfoldelse, relasjoner osv. å gjøre.
Alle som har fulgt med på debattene de siste dagene, har sett helsemyndighetene i dette landet si rett ut at det ikke finnes en plan, at om vi hadde en plan for en måned siden, ville den ikke vært verdt noe nå, for å sitere helsedirektør Bjørn Guldvog. At vi er i et heeeelt nytt terreng ingen har vært i, slik Line Vold i FHI har uttalt, at alle i hele verden vil få vaksine i 2022, ifølge assisterende helsedirektør Espen Nakstad. At de ikke har noen tall eller terskler for innleggelser slik som andre land har, og at vi er tomme for hurtigtester. For å nevne noe.
I et sånt scenario vil det være rart om man ikke får svekka tillit. Det betyr ikke dermed at man ikke respekterer eller ikke følger smittevernrådene. Men det bør være argumentenes og handlingenes kraft som gjør at man kan ha mer eller mindre tillit.
Jeg sa i 2020 at disse helsetoppene var nærmest feilfrie. Det står jeg for. Men ett år etter opplever jeg mumling, manglende svar på gode spørsmål, planer som ikke er fulgt opp, og helt sprø påstander uten dekning (når Nakstad sier at hele verden vil ha fått vaksine I 2022), eller helt feilaktige framstillinger (når Vold sier at vi er i et helt nytt terreng med denne pandemien).
Det har vært litt av en emosjonell og intellektuell forvandling. Alle bør fortsette å følge råd og regler om smittevern; intet mer, intet mindre. Og vi bør ha kommet til et tidspunkt, når vi snart er i det tredje året med pandemi og med et helt annet (og bedre) utgangspunkt enn 2020, hvor det ikke er sykehusene som skal styre alt annet i samfunnet, hvor det ikke er akseptabelt å ikke ha en plan, å ikke ha bygd opp kapasiteten og lagrene, å ikke ha klare tall og terskler, å ikke ha åpne og gode begrunnelser.
Så: ikke vær en sævv. Men ikke en kverulant heller. Og følg råd og regler.
PS! Dette innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.
LES OGSÅ:
Omikron-varianten trolig oppdaget ved skole: – To klasser i karantene
Slik påvirker de nye tiltakene julefeiringa
