Det var en gang tre kommuner. Den største kommunen het Drammen, den mellomstore kommunen Nedre Eiker og den minste kommunen Svelvik.

I alle kommunene bodde det mennesker som likte seg godt der de bodde, men de ønsket også å kunne handle der det var butikker, oppsøke offentlige kontorer og komme seg til og fra jobb. Ikke alle menneskene hadde jobb akkurat der de bodde, så de måtte finne måter å komme til og fra jobben på.

Innbyggerne i de tre kommunene hadde hørt at det var miljøvennlig å la bilen stå og ta bussen i stedet. Det hørtes veldig lurt ut.

Nå var det slik at det kostet ganske mye penger å kjøre buss fra lille Solbergelva til Drammen. Solbergelva lå i den mellomstore kommunen som het Nedre Eiker. «Det er sikkert kommunegrensen som er grunnen til forskjell i billettsatsene på bussen» tenkte kanskje noen av de som bodde i Nedre Eiker.

Så var dagen kommet da de tre kommunene skulle bli til storkommunen Drammen. Det skulle vel bli fint, når alle innbyggerne kjenner på fellesskap, har de samme privilegiene, deler på godene og opplever rettferdig og likeverdig behandling.

«Nå kan vi la bilen stå og ta bussen til Drammen sentrum, der togstasjonen, sykehuset, universitetet, politistasjonen og de fleste utestedene (kaféene) er,» tenkte solbærælvingen. Det er navnet på innbyggeren i Solbergelva (gamle Nedre Eiker).

«Vi har ikke råd til rettferdighet og likebehandling for alle innbyggerne i storkommunen», tenkte dusselskapet Brakar og fikk en god ide: «Vi deler nye Drammen opp i soner, en sone for Drammen, en for Svelvik og en for Nedre Eiker. Vi beholder rett og slett de gamle kommunene. Det er vel en smart og gjennomførbar idé!»

Som sagt så gjort.

Solbærælvingen ble overrasket, undret seg over om dette var en rettferdig fordeling og hvorfor hen måtte betale mer pr. km enn store deler av passasjerene fra gamle Drammen.

«Jeg kan da ikke la meg frustrere over slike småting», tenkte solbærælvingen for seg selv.

«Hvorfor ikke tenke positivt og betale med et smil de 48 kronene det koster for de 6.5 kilometerne til Bragernes torg? Jeg kan da ikke bli irritert fordi bussturen fra Bragernes torg til for eksempel Kniveåsen eller Konnerudsenteret tar henholdsvis 22 minutter og 15 minutter, men koster nesten det halve av min 15 minutters kjøretur.

Kanskje bidrar jeg til at gamle Drammens «by-billett» på 25 kroner opprettholdes og hjulene på Brakar-bussen holdes i gang. Dessuten kan jeg jo, når jeg en gang får tid, utnytte 48 kroners-billetten min med en rundtur innenfor bysonen med gamle Drammen, om ikke annet så for å bli bedre kjent med «byen vår» ,Drammen.»

Snipp snapp snute …

Er håpet for et miljøvennlig alternativ og likeverdig busstilbud for alle Drammens innbyggere ute?

Det er 1 .februar og solbærælvingen kan glede seg over at billettprisen innenfor gammel kommune holdes konstant, mens prisen for å komme til gamle Drammen har gått opp med en krone. Det og koster nå 49. Jippi!

Så er det vel snipp snapp snute. Håpet om et miljøvennlig alternativ og likeverdig busstilbud for alle Drammens innbyggere er nok ute.

LES OGSÅ: