Det forundrer meg at ulvemotstanderne, også blant folk som burde vite bedre, så bastant fortsetter med påstandene om at det at det bare skytes én flokk i ulvesonen, i tillegg svært mange utenfor, er mot Stortingets vedtak. Det er feil, eller bygger i hvert fall på en selektiv forståelse av hva Stortinget faktisk har vedtatt. Stortinget har vedtatt at ulv er et fredet dyr som det ikke skal være vanlig jakt på, men bare blant annet for å avverge alvorlig skade som ikke kan avverges på andre måter, og hvis jakten for øvrig ikke truer ulvebestandens overlevelse. Det er primært streifulv som må jakte alene som tar beitedyr, mens ulveflokker tar vilt. En del av ulvejakten har dermed liten effekt for å avverge tap av beitedyr.

Et politisk vedtatt bestandsmål nuller ikke ut resten av Norges lover. Basert på stortingsvedtakene og rimelig lovforståelse foreslo Fylkesmannen opprinnelig at det ikke skulle åpnes for jakt i ulvesonen. Så vedtok likevel rovviltnemdas flertall å utvide jakten, mot blant annet min stemme, selv om jeg er leder for Rovviltnemda for Oslo, Akershus og Østfold.

Stabile ulveflokker tar sjelden beitedyr, men jakter nesten bare på vilt. Når en flokk forsvinner så kan det øke sjansen for at enslige streifulv fra Sverige kommer, og disse kan ta mange beitedyr. Det er klart at streifulv kan gjøre stor skade lokalt. Å skyte stabile ulvefamilier hjelper neppe for dette.

I Sverige har man stoppet all ulvejakt i det siste, siden bestanden har falt, blant annet på grunn av antatt omfattende tyvjakt. Dermed ville en mer omfattende ulvejakt antakelig være i strid med tidligere stortingsvedtak, som selvfølgelig ikke blir nullet ut selv om det blir politisk flertall for et gitt bestandsmål. Stortinget har vedtatt at vi skal være tilsluttet internasjonale konvensjoner som omhandler å ta vare på verdens ville dyr. Om verdens siste ville områder ender opp som parker, tre-plantasjer og andre næringsområder så tror jeg historien vil dømme oss rimelig strengt.

Mye av motstanden mot rovdyr kommer fra jaktinteresser, siden ulven konkurrerer med grunneiere og jegere om viltet. Det er også mer risikabelt å jakte med løs hund. Dette bør likevel anses som mindre tungtveiende. Så er det er det andre som bevisst pisker opp stemningen fordi man ser seg tjent med det av politiske eller andre grunner. Det er lite konstruktivt og fjerner fokus fra mange av de reelle utfordringene i norsk landbruk og distriktene, som nedbygging av matjord, nedleggelse og sentralisering av viktige samfunnsfunksjoner, stadig lavere priser på landbruksprodukter og mye annet.

Generelt er det ikke rovdyr som er den største begrensningen for flere beitedyr i Norge. Antallet beitedyr har steget, mens tapet til rovdyr har sunket. Utfordringen er at det er vanskelig å få solgt kjøttet, og å få god nok pris, og at det dermed hoper seg opp store lagre med usolgt kjøtt. I stedet for å angripe rovdyrene som en trussel mot norsk landbruk bør beitenæringen anerkjenne at flertallet av Norges befolkning ønsker ville dyr, og at vi må finne bedre måter å ta vare på både beitedyr og rovdyr i Norge. Så bør heller støtteordningene vris slik at det er lettere å drive bærekraftig, og ta hensyn både til rovdyr og beitedyrenes velferd.

Innen ulvesonen går tapene ned, enda antallet beitedyr går opp. Det viser at det er mulig å få til dette, om det satses nok på rovdyrgjerder og andre forebyggende tiltak. Så utgjør uansett ulvesonen bare rundt 5% av Norges areal. I områdene rundt ulvesonen trengs flere tiltak for å beskytte beitedyr.

Hvis man kan samarbeide om å ta vare på både ville dyr og beitedyr kunne det hende at det ville øke anseelsen til norsk beitenæring og at salget og inntjeningen derfor kunne gått opp. Vi bør kunne diskutere hvordan vi kan ta vare på jordens artsmangfold samtidig som vi jobber for større selvforsyningsgrad basert på norske ressurser. En kamp for å utrydde norske rovdyr er dømt til å mislykkes. Det man risikerer er først og fremst svekket anseelse for norsk beitenæring. Det er dermed vanskelig å se at denne polariseringen er noe beitenæringen er tjent med, men at den drives av andre interesser, som jakthensyn og politiske markeringsbehov.