Snorre Valen og jeg må bare få sagt noe på vegne av meg , fordi jeg selv var aktiv i politikken i årene etter 22. juli.

Utøya-kortet ble ikke utdelt til AUF for å kneble deres meningsmotstandere. Det ble utdelt til alle oss andre, og brukt mot AUF. Og ja, vi brukte det, meg selv inkludert. AUF fikk i avisene ansvaret for at innvandringsdebatten ikke skulle bli uverdig, og hver gang de har ønsket å løfte debatten om hvilke holdninger og handlinger ord kan skape, ble de beskyldt for å kneble høyreradikale sin ytringsfrihet og for å bruke 22. juli mot sine meningsmotstandere.

Etter 10 år er det AUF sin ytringsfrihet som har blitt hardest rammet. Det håper jeg AUF får en beklagelse for fra mange hold i morgen når det skal markeres at det er 10 år siden de ble angrepet.

10 år har gått. Mange bøker, dokumentarer og filmer har gjort sterkt inntrykk. Men det som har gjort sterkest inntrykk på meg er å få sette meg ned med overlevende fra Utøya, sånn som med Gard Hofsvang og Håkon Knudsen, og kunne spørre om alle detaljer fra angrepet, og om tiden etter.

De har svart åpent og ærlig om det aller verste marerittet ungdom kan være utsatt for. Om frykten på Utøya når du hører smellene så høyt som på en skytebane, og det eneste du vet er at politiet går på øya for å skyte og drepe. Om truslene i ettertid som kom i så stort omfang at de lagde hurtigtaster på tastaturet for å spare tid når de videresendte det til PST.

Deres historie må vi aldri slutte å lytte til. Vi må beklage, vi må lære og vi må aldri glemme.

Det skylder vi AUF og det skylder vi demokratiet.