Gå til sidens hovedinnhold

Etter å ha kranglet meg gjennom arkitektstudiene fordi jeg ville jobbe med gammeldagse prosjekter, har det endelige Arkitekturopprøret kommet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

2001: Jeg er 15 år og finner en bok kalt 'Byboligen' på Børresen skolebibliotek, og leser om hvordan boliger kan utgjøre god bybebyggelse, og hvordan byer kan bli gode steder å bo, ved å bruke forbilder fra fortiden.

2006: Jeg spør arkitekturlæreren på kunstskolen hvorfor vi ikke kan bygge mer av sånne klassiske bygårder som alle liker så godt. Han sier vi lever i en annen tid, og at det ikke går.

2009: Jeg er førsteårsstudent på arkitektskolen og forteller at jeg vil prøve meg på noe klassisk. Veilederen min ler og sier at jeg må tenke på noe annet.

2014: Etter tiår med stadig tristere arkitektur som fyller opp byene i Skandinavia, stiftes det svenske Arkitekturupproret. De ønsker at man skal bygge videre på den eldre arkitekturen som alle liker i stedet for å lage enda flere «kasser».

2021: Tyve år senere, etter å ha kranglet meg gjennom kunstskole og arkitektskoler fordi jeg laget gammeldagse prosjekter, argumentert med andre studenter, fått kjeft av sensorer, forsøkt å fremme gåavstand og rekonstruksjoner som bystyrepolitiker, så fylles altså mediene med debatter om bueganger og arkitekturpsykologi, kjendiser som filmer triste fasader, 17-åringer som misliker modernismen og forskere som har brukt VR-briller for å konstatere at de fleste foretrekker klassisisme og tradisjon i urbane omgivelser.

Det er en underlig tid å være Kristian Hoff-Andersen, arkitekt MNAL. Arkitekturopprøret, en facebookgruppe og instagramkonto knyttet til klassisk arkitektur ogbyutvikling, har virkelig fått vind i seilene i det siste. På en måned har kontoen vokst til nesten 50.000 følgere, alle riksmediene har skrevet om saken og det har vært podkaster og radiodebatter om temaet.

Hva er det som fenger sånn? Vi som vokste opp i Drammen på 90- og 00-tallet, så sprengkraften i byutvikling og landskapsarkitektur, og hvordan oppgradering og prioritering av det bygde miljøet påvirket et helt samfunn. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at mye av det som har vært bygget i Norge i nyere tid, særlig innen boligarkitektur, er grått og monotont, forfaller lett og ser ut som det kunne vært hvor som helst i verden, i stedet for å bygge videre på lokalidentitet og historie.

Disse realitetene har vært akseptert av mange, både innbyggere og politikere, som urokkelige premisser. Til og med folk i eiendomsbransjen har kanskje tenkt at det er slik det være, på tross av egne idealer. Da blir det desto mer interessant å se at Arkitekturopprøret treffer en nerve, i den grad at klassisk arkitektur til og med blir tatt opp i Stortingets spørretime og samtalen blant arkitekter for første gang på lenge sakte beveger seg vekk fra obskure dokumentasjonsprosjekter og sutring over budsjetter, til et fokus på hva som faktisk fungerer best i hverdagen.

Det finnes nemlig en stadig økende mengde forskning på temaer som biologiske reaksjoner og preferanser innen forskjellige typer arkitektur, og den peker ut en rekke tendenser.

Flertallet trives for eksempel med ordnede, hierarkiske fasader, organisert som veldefinerte gater, plasser og gårdsrom. Tenk på en italiensk piazza hvor husene ligner på hverandre, med varme murfasader, varierte etasjehøyder, sprossevinduer oppdelt i kvadrater og den samme steinen på bakken som omrammer dører og portaler, samtidig som ingen avbygningene er identiske. Sammenligner du dette med et nytt norsk boligområde, som har uterom med utydelig form, omgitt av høye og lave blokker med platekledde vegger, hvor asymmetriske vinduer forsøker å bryte opp monotone leiligheter kopiert oppover i de identiske etasjene, så er det lett å forestille seg hvilken av delene de fleste foretrekker.

Hvorfor dette fokuset på fasader, vil kanskje noen spørre? «Fasade» brukes ofte som et skjellsord i dagligtalen, og symboliserer noe som er overfladisk og skjuler det som skjer bak. I byen er det imidlertid fasadene som til sammen utformer byens rom, der vi alle møtes, feirer begivenheter, demonstrerer, slapper av og tilfeldigvis kommer i snakk med noen vi ikke hadde hatt kontakt med hvis vi hadde sittet i hver vår bil.

Her er vi også tilbake til Arkitekturopprørets positive visjon. For ordet «fasade» har jo også en bokstavelig betydning, det betyr rett og slett «ansikt». En amerikansk forsker, Ann Sussmann, har tatt i bruk det nyeste av teknologi for å registrere menneskeøyets superraske, ubevisste bevegelser i møte med forskjellige typer omgivelser, og konklusjonen hennes er klar: Klassiske og tradisjonelle bygninger har en oppbygning som gir oss noe å feste blikket på, og er tillitsvekkende på et grunnleggende, biologisk nivå, mens mangelen på logiskoppbygning og gjenkjennelige detaljer i den mer abstrakte arkitekturen som er vanlig i dag, er tilsvarende ubehagelig.

Det biologiske argumentet er likevel ikke det eneste som driver Arkitekturopprøret. Like viktig er undersøkelser som viser at de fleste rett og slett trives i omgivelser som er gjenkjennelige, og spiller videre på eldre arkitektur fra samme område. I Drammen ville det kanskje si en god blanding av mindre, urbane trehus som drammenshusene, store fargerike trebygninger som bygårdene fra før brannen i 1866, og en del monumentale murbygninger for annerledes funksjoner som kirker, etater, skoler, sykehus og bibliotek. De store planene for bygningene på sydsiden av Strømsø torg som ble annonsert forrige uke, er en av mulighetene for arkitekter, utbyggere og politikere til å bygge videre på disse innsiktene og engasjementet som følger.

Både på Facebook og Drammens Tidendes egne nettsider var kommentarfeltene fulle av folk som har meninger om det som skal komme, og flere etterlyser spesifikt løsninger av den typen som Arkitekturopprøret fremmer.

Les også

Vi vil ikke ha flere ensartede betongblokker i Drammen

En av utbyggerne gikk i forbilledlig dialog i kommentarfeltene, men hva det bygde resultatet blir, gjenstår å se. Tegningene som så langt er utarbeidet for tomtene, viser nemlig mer av den stedløse, abstrakte arkitekturen som de færreste ønsker seg. Dessuten er den basert på storstilt riving og maksimering av etasjer, slik vi kjenner det fra andre nyere prosjekter i byen.

Som en kontrast til dette, har nå utbyggere en mulighet til å gjøre helhetlige grep basert på forskning og befolkningens ønsker, både på Strømsø torg og andre steder. Kanskje kan man til og med lære fra de beste prosjektene hvor man fysisk bygger videre på det som står, i stedet å for å rive, i tillegg til å lære fra historien og biologien når nye fasader skal være med på å danne våre felles byrom.

Klassisk og tradisjonell arkitektur kan på den måten gi en vinn-vinn-situasjon, hvor befolkningen både får gode opplevelser på et ubevisst nivå, samtidig som man kan finne gjensynsglede ved å forsterke særpreget ved stedet hvor de bor.

Det er det verdt å bygge videre på!

Les også:

Les også

Kjøpte eiendom fra 1930-tallet - dette planlegger firmaet å gjøre

Les også

Klar beskjed fra eiendomsutvikler: – Politikerne mangler visjoner. De må tørre å ta de upopulære avgjørelsene

Les også

Jubel for nye planer for Strømsø torg: – Dette er gledelig

Les også

Vil bygge miljøvennlige boliger uten parkeringsplass: – Merkelig at politikerne sier nei

Les også

I tilfellet Globusgården synes vern å være den eneste farbare veien

Kommentarer til denne saken