Gå til sidens hovedinnhold

FaceTime med mor hjalp ikke, passdamen stod beinhardt på sitt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En tur for å fornye pass med tre små barn er alltid en opplevelse i seg selv, særlig etter tropenatt og søvnmangel hos de nevnte. Men akkurat dette besøket ble mer hendelsesrikt enn vi kunne forestilt oss.

Ettersom mor skulle gjøre i stand huset til gjester, dro far av sted med tre unger og like mange utfylte fullmakter, samt mors pass. Helt etter boka, der altså. Det var kort ventetid før vi kom inn til damen i pass-skranken. Et vennlig «hei» og «smil» ble besvart med et grynt og en håndbevegelse for å få papirene. Ikke passdamens beste dag altså. Men så var det jo fint vær og ferie utenfor, så man kan kanskje skjønne at hun egentlig ikke ville være der.

Mer overraskende var det for far da hun kom tilbake ti minutter senere og slo fast at mors signatur var ugyldig. Ikke bare var den ulik den i passet, det var visstnok forskjellig signatur på de tre skjemaene som far hadde sett mor signere en liten time tidligere.

Ikke lot passdamen seg overbevise av fars påstander om at det motsatte heller, for som hun sa, «det kan være du skal kidnappe barna». Da far forsøkte seg med en munterhet om at de gamle passene fortsatt hadde et halvt år gyldighet, så han hadde jo uansett litt tid på seg til kidnappingen, fikk han et iskaldt blikk og total stillhet.

FaceTime med mor eller ettersendt foto av førerkort hjalp ikke, passdamen stod beinhardt på sitt. Så mor hev seg i bilen for å komme ned på politistasjonen. Noe motvillig gikk passdamen med på å ordne med fars pass mens vi ventet. Han trengte tross alt ikke mors velsignelse til det, iallfall ikke formelt sett.

Men, skulle det vise seg, så sviktet politiets fotomaskin i det avgjørende øyeblikket. Far blir bedt om å gå, da «fotomaskinen må restartes». Forslaget om at far godt kunne vente på dette ble bryskt avvist med at det ikke gikk fordi «andre også skal ta bilde». Da far påpekte at de neppe kunne tas bilde av de heller, før maskinen var oppe å gå igjen, ble passdamens kjølige signaturblikk igjen sendt fars vei. Og far fant det best å gjøre som hun sa.

På vei ut ble det mumlet noe om at far var «for høy». Det er for så vidt ikke usant det, far er nesten to meter på sokkelesten, men det må vel sies å være en merkelig begrensing i fotoapparatet.

Da det igjen
ble vår tur i passkøen hadde endelig mor kommet inn døren og alle problemer løste seg. Eller nei, det gjorde de ikke. Nå var det minst fem ansatte i passluken som slo fast at nå var klokken snart tre og da var det «vaktskifte». Mor og far så spørrende på hverandre og på passdamen, som forklarte at det betød at vi ikke fikk pass.

Det var nemlig vår feil, og da fikk vi ikke noen ny sjanse. Hvorfor vi da i det hele tatt var blitt bedt om å stille oss i kø igjen, er ikke godt å vite. Det hadde ikke passfolket noe godt svar på heller, utover noen flere mumlende kommentarer om mulig dokumentfalsk, til tross for at mor i egen levende person stod foran dem.

Men, helt tomhendt
ville ikke far gå hjem, og da han mente at det iallfall neppe var hans feil at ikke han hadde fått pass til seg selv (utover å være for høy da), sukket passdamen dypt og sa irritert at «da må noen jobbe overtid, vil du virkelig det?».

Far hadde ikke noen store innvendinger mot det, og etter himling med øynene og mumling av uforståeligheter spurte passdamen demonstrativt en kollega om vedkommende gadd å jobbe overtid for å hjelpe meg.

Det gadd hun, og det ble jo nesten fem overtidsminutter ut av det hele.

Barna fikk ikke pass, noen av dem, men noe fikk vi med oss for strevet. Det hadde tatt så lang tid at når vi kom ut politistasjonen, lå en skinnende gul parkeringsbot i bilvinduet.

Kanskje vi bare kjører videre til politistasjonen i Hønefoss neste gang.

Les også

Mener høsten kan bli tøff for hunder og eiere: – Ta tak i det før det blir et problem

Les også

Skulle sikre kommunens badeplasser: – Det kokte bort i kålen

Les også

Ti år etter 22. juli: Barneombudet vil ha mindre utredning og mer handling mot radikalisering

Kommentarer til denne saken