Forlokkende, falske nyheter og gjallende ekkokamre gjør at vitenskap stadig oftere blir betvilt. Vi trenger alle hjelp til å navigere i det digitale informasjonshavet.

I dag har vi svært enkel tilgang på digitalisert informasjon i et omfang som er så enormt at det var helt utenkelig for oss bare for 20 år siden. Dette stiller nye krav til vår evne til å kritisk evaluere informasjon, men det krever også at folket har kunnskap om hvordan vitenskapelig informasjon blir frambrakt, og hvorfor vi kan stole på den.

I desinformasjonens og ekkokamrenes tid blir tiltroen til vitenskapen stadig oftere satt i tvil. Dette krever en respons fra alle som driver med forskning, forskningsformidling og utdanning. Og responsen har startet.

I en nylig publisert rapport fra Standford University med navnet «Science education in the age og misinformation», blir denne utfordringen beskrevet, og et forslag på hvordan man kan angripe problemet blir tegnet opp i et flytskjema.

LES OGSÅ:

Gråter for hjemlandet: – Vanskelig å skille hva som er ekte og hva som er konstruert

I en artikkel publisert i forskningsstidskriftet Science blir temaet også behandlet. En av hovedforfatterne bak artiklene, professor Jonathan Osborne, var nylig i Norge på et seminar arrangert av Nasjonalt nettverk for naturfagutdanning.

Osborne har også vært gjest i min podkast: «Naturfagsdidaktikk».

Han inspirerer mange av oss som jobber med naturfagutdanning, men har fått meg til å innse at dette er kunnskap som er viktig at når ut til så mange som mulig.

Viktigheten av vitenskapelig konsensus I rapporten blir det presentert en heuristikk – et slags flytskjema – som kan hjelpe oss med å evaluere informasjon vi finner på nettet.

(Figur: Min oversettelse fra Osborne et al. 2022 og Osborne & Pimentel, 2022)

Punkt 1 – Når man skal vurdere informasjon, skal man ikke prøve å vurdere det faglige innholdet, i alle fall i første omgang. Punkt 1 i flytskjemaet er å vurdere påliteligheten til kilden. Hvem har skrevet teksten? Har de for eksempel noen ideologiske eller økonomiske interesser?

Dersom man svarer ja på disse spørsmålene, har informasjonen samme verdi som en reklame, står det i rapporten.

Punkt 2 – Neste skritt i flytskjemaet er å evaluere den eventuelle ekspertisen til forfatterne. For eksperter blir eksperter på stadig snevrere fagfelt. Det er for eksempel relevant å sjekke om forfatterne har publisert mye relevant forskning på det aktuelle området.

Det finnes mange tilfeller hvor forskere innenfor et fagfelt uttaler seg om et helt annet fagfelt, og dermed blir brukt som «alibi» på at dette er et kontroversielt tema selv når det ikke er det. Dette gir næring til de som ønsker å spre desinformasjon og «alternative fakta».

Punkt 3 – Det holder ikke å se på hva enkelte forskere mener eller hva enkeltstudier viser. Siste skritt i flytskjemaet går ut på å evaluere om det er enighet blant de fleste forskere på feltet. Du må finne ut hva majoriteten eller de mest anerkjente forskerne innenfor relevante fagfelt mener.

Man kan finne selv fagfellevurderte enkeltstudier som gir støtte til hva man måtte ønske å argumentere for, slik at man kan si «forskning viser…». Slik sett kan man drive med det som kalles «cherrypicking», altså at man plukker litt her og der av det man finner som støtter synet man allerede har, og så lever man godt med alternative forklaringer i eget ekkokammer. Derfor er dette punktet særlig viktig.

Dette flytskjemaet kan hjelpe oss i å navigere i det store havet av informasjon som nettet tilbyr. Å følge skjemaet kan til en viss grad oppleves som befriende, for gjennom å gjøre det erkjenner vi at vi ikke har forutsetningene for å kritisk evaluere det faglige og metodiske innholdet i all informasjon vi får tilgang til på nettet.

Kritisk tenkning forutsetter kunnskap, og i mange tilfeller har vi ikke kunnskapen som er nødvendig for å evaluere informasjonen direkte. Det er det ofte kun eksperter innen samme fagfelt som vil være i stand til. Vi er derfor avhengig av å ha tillit til ekspertene på fagfeltet og til forskningen.

Denne tilliten forutsetter kunnskap og forståelse for hvordan vitenskapen produserer robust og troverdig kunnskap. Men det holder ikke å drive med utforskning. Folket må også ha eksplisitt kunnskap om de sosiale mekanismene i forskersamfunnet som sørger for at kunnskapen er til å stole på.

Dette innebærer blant annet fagfellevurdering i bred forstand. Altså, ikke bare fagfellevurderingen involvert i publisering av enkeltstudier, men hvordan forskere kontinuerlig samarbeider og kritiserer hverandre og dermed sørger for at, over tid, er det bare de forklaringene som overlever all kritikk som blir stående som den etablerte kunnskapen. Dette kan komme til syne i systematiske oversikter eller metastudier.

Rapportene fra FNs klimapanel er også et eksempel på at man samler eksperter på et område som så forsøker å sammenfatte all forskningen som er gjort på området som et kunnskapsgrunnlag.

Alle som jobber som forskere har kjennskap til disse sosiale mekanismene, men denne kunnskapen er viktig for alle. Særlig når vitenskapen i «post-sannhetssamfunnet» stadig oftere blir satt i tvil. Det er grunn til å tro at dette får for lite oppmerksomhet både i skole og høyere utdanning.

(Innlegget er tidligere publisert på forskersonen.no)

Uenige om byggeplaner: – Vi stoler på at Aass tar vare på byens sjel