Gå til sidens hovedinnhold

Flere og flere vil dø hjemme. Er du klar for den vanskelige samtalen med dine nærmeste?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For 100 år siden døde rundt 90 prosent av alle nordmenn i eget hjem. Fram til 1950-tallet døde fremdeles de fleste hjemme, men dette har endret seg. I dag dør kun cirka 15 prosent i eget hjem. Andelen er langt lavere enn i andre land i Europa. Hvorfor er det sånn?

Mange flere ønsker å dø hjemme. Hva skal til for at hjemmedød blir en reell valgmulighet også for oss som bor i Norge?

Hjemmet har stor verdi. Det er her vi kan uttrykke viktige sider ved oss selv, og det er her livene våre leves. Er hjemmet viktig også når vi har kort tid igjen å leve? Ja, nyere forskning tyder på at hjemmet trolig har større betydning i den siste livsfasen enn vi tidligere har vært klar over. For mange representerer hjemmet trygghet og beskyttelse. Hjemmet er et sted med minner og med gjenstander som forteller om det levde livet.

De fleste er avhengige av hjelp fra helsetjenesten når livet går mot en slutt. Forskning viser at hjemmebasert lindrende behandling og omsorg reduserer omfanget av plagsomme symptomer, gir bedre livskvalitet og øker muligheten for å dø hjemme når det er ønsket.

«Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve», skriver den svenske forfatteren Per Olov Enquist. Likevel er det mulig å planlegge for livskvalitet i livets siste fase. Gode planer for behandling og omsorg øker sannsynligheten for at helsehjelpen gis i tilpasset omfang, til rett tid og på rett sted.

Et eksempel er når den alvorlig syke ikke ønsker å legges inn på sykehus, og det legges til rette for behandling og omsorg i eget hjem. «Forhåndssamtale» er et eksempel på en slik plan. Slike samtaler gjør det mulig for den syke, ofte sammen med sine nærmeste, å avklare og diskutere verdier og ønsker for fremtidig medisinsk behandling og pleie. Hvor den syke ønsker å dø, er et av spørsmålene som inngår i forhåndssamtalen. Samtalene er frivillige og planlagte. Den syke kan takke nei til forhåndssamtale uten at dette forringer kvaliteten på den lindrende behandling og omsorg. Medvirkning skal være en mulighet, ikke et krav.

For mange av oss er det krevende å snakke om døden. Det er smertefullt, vi mangler trening og vi kan mangle ord. Og vi ønsker å skåne våre nærmeste. Av den grunn unngår vi kanskje å snakke om det som kan eller skal skje, om det vonde og det vanskelige.

Helsepersonell har trent på slike samtaler. De kan legge til rette for, og lede samtalene slik at de gjennomføres taktfullt, og i tråd med behovene og ønskene til både den syke og de pårørende.

Forskning viser likevel at forhåndssamtaler gjennomføres for sent, kun delvis eller ikke i det hele tatt. Det er en uholdbar situasjon, når vi vet at samtalene kan redusere stress, angst og depresjon både hos den som er syk og de pårørende. Samtalene kan også sikre bedre kommunikasjon om behov og ønsker i livets siste fase. Både erfaringer fra de som arbeider med døende, og forskningsstudier tyder på at forhåndssamtalen bidrar til økt samsvar mellom ønskene til den syke og de pårørende, og den helsehjelpen som gis.

Regjeringen har foreslått at forhåndssamtale skal være en obligatorisk del av pasienttilpassede forløpet for mennesker som har kort tid igjen å leve. Ved Sykehuset Telemark er forhåndssamtale allerede innført.

Pårørende kan oppleve at tiden er inne for å strekke seg langt for sine døende kjære. Men ingen er tjent med forsterkning. Både muligheter og begrensninger bør løftes frem til diskusjon. Kanskje er det vanskelig å se for seg annet enn de nærmeste dagene, og at flest mulig gode dager hjemme er det som er målet. Det er ikke et nederlag å endre en plan. For noen kan likevel innleggelse på institusjon bli den eneste og den beste løsningen. Forhåndssamtaler kan, og skal fange opp endringer i status slik at de hele tiden er aktuelle.

Den som skal dø, de nærmeste og helsepersonell kan sammen legge realistiske og gode planer for livets siste fase. Og på den måten bidra til at livet leves – frem til døden.

Forskergruppen USN EldreForsk på Universitetet i Sørøst-Norge arbeider for en bedre eldreomsorg. I et av de pågående forskningsprosjektene er vi opptatt av hvordan vi kan legge til rette for en verdig avslutning på livet for eldre.
Vi inviterer eldre og pårørende til Papirbredden for å ha «Kjøkkenbordsamtaler» blant annet om dette prosjektet lørdag 25. september kl. 12.00-15.00.

Les kronikker om forskningsdagene:'

Les også

Hvorfor eldes innvandrere raskere enn resten av befolkningen?

Les også

Pårørende redder velferdsstaten, men hvem skal redde de pårørende?

LES OGSÅ:

Les også

Kommunen og pårørende – et avgjørende samspill for framtidas omsorg

Les også

Er du pårørende? Mange føler ansvar og bekymringer mer belastende enn konkrete hjelpeoppgaver

Kommentarer til denne saken