Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvor betimelig – to dager før åpning av Novemberutstillingen – å presentere dette innlegget: Hva skal novemberutstillingen være? (tittelen er hentet fra papirutgaven av Drammens Tidende).
Å toe sine hender er noe som gjøres i forkant av en hendelse for å kunne være uangripbar og fri for skyld, en handling som aldri har vært sett på som særlig prisverdig. Jeg må si jeg trekker på smilebåndet når jeg leser det som presenteres i denne kronikken. Det hjelper ikke å putte all verdens floskler om hva en jury ser etter, eller billige «trøstens ord» i vaskevannet. Det blir liksom ikke helt rent likevel.
Alle som har vært borti juryarbeid vet at det ikke er enkelt å plukke ut hva som skal med, og at vinneren og taperen kan stå svært nær i den endelige avgjørelsen. Såpass kan nok også publikum tenke seg til, så jeg tror ikke du vinner noe ekstra sympati på å stadfeste dette, Kari Anne Hellberg Bahri.
Tvertimot. Du unngår å røre ved premissene for Novemberutstillingen, som synes å være helt sementert. I den såkalte kulturbyen Drammen er det så å si umulig for medlemmer av BBK (Buskerud Bildende Kunstnere) å få en utstillingsplass.
Som en av to initiativtakere har vi nylig avsluttet en utstilling for BBK i Siloen utenfor Drammensbiblioteket. Responsen fra kunstnerne var det ingenting å si på.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvor smått kan det bli når Novemberutstillingen, Buskeruds viktigste kunstutstilling, kun tar inn cirka 20 prosent av søkerne, profesjonelle må konkurrere med amatører uten begrensning og det overordnede målet er å få til en utstilling hvor selve kurateringen er det avgjørende?
«Fungerte verket ikke så bra i sammenhengen? Fant verket ikke sin riktige plass i lokalene?»
Jeg fastholder hva jeg har skrevet i tidligere innlegg om Novemberutstillingen at det selvfølgelig, og ikke minst med henblikk på rekruttering, er viktig at også amatører kommer med. Men – her må det være et tak for hvor mange. Tidens åpne kunstuttrykk gjør det vanskelig å kvalitetsvurdere, ja, men det går an å strekke strikken for langt for å skape spenning i helheten, les: kurateringen.
Å ta inn pappesker med spalter i eller skitne T-skjorter for å kunne gå et skritt videre, er simpelthen å gå et skritt i feil retning. For kom ikke å si at dere har kapasitet til å kvalitetsvurdere fra 141 til 32 verk. Da må dere har Vårherre med på laget.
For etablerte kunstnere kan det å bli juryert av sine kolleger bety å bli dømt av sine egne. For å holde meg til terminologien: Korsfest, korsfest.
Hvorfor skal profesjonelle kunstnere i Drammen ikke lenger, etter alle avslagene, gidde å søke til Novemberutstillingen? I hvilke andre profesjoner i samfunnet opplever man denne likegyldigheten overfor profesjonalitet?
Jeg kan skjønne at kuratering er nøkkelen til å skape en utstilling med spesielt innbudte rundt et gitt tema, men den viktigheten den er gitt på Novemberutstillingen, hvor man kan oppleve å se to arbeider på en eneste vegg, er gal prioritering og har ingenting med en kollektivutstilling som denne å gjøre.
Så hils til «menigheten», Kari Anne Helleberg Bahri, og si at vi langt fra er ferdig med å diskutere premissene for viktige profileringer som Novemberutstillingen.
LES OGSÅ:
Frank Reiersen fikk uttelling på Drammen platemesse: – Jeg er ute etter noe helt spesielt
Reagerer sterkt på kutt: – Barna som har minst blir straffet
