FNs bærekraftsmål – likeverd og likestilling

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Innen 2030 skal FNs medlemsland ha oppnådd de 17 bærekraftsmålene, som innebærer krav til likeverd og kjønnslikestilling. I store deler av verden trues fremdeles kvinners rett til å bestemme over egen kropp og eget liv, og kvinners økonomiske rettigheter er fortsatt sterkt begrenset. Vilje til endring må vises i praktisk politikk og investeringer. Derfor oppfordres norske myndigheter om en formålstjenlig utviklingspolitikk.

Kvinner har fremdeles kun to tredjedeler av de samme rettighetene som menn. I Midtøsten og Nord-Afrika har kvinner under 50 prosent av menns rettigheter. De fleste endringene i positiv retning har skjedd i land sør for Sahara. Det gjelder bevegelsesfrihet, muligheter til arbeid, lønn, juridiske rammer for ekteskap, muligheter til omsorg for barn og arbeid, mulighet til å etablere egen arbeidsplass/bedrift, eiendomsrett, arverett og pensjon.

Kvinners mulighet til selvstendighet begrenses fremdeles ved at kvinner i noen land må ha menns tillatelse til å få pass, bevege seg i offentlig rom, egen bankkonto, etablere egen bedrift, arverett eller rett til å eie eiendom. I mange land mangler lovgivning mot vold, seksuell trakassering og diskriminering på arbeidsplassen, og kvinner har dårligere rettigheter til pensjon enn menn.

Ifølge Verdensbanken rammes 2,7 milliarder kvinner globalt av restriksjoner i arbeidslivet. Kvinner som ikke har mulighet til å bestemme over egne penger og egen økonomi, blir samtidig ofte tvunget til å forbli i voldelige forhold. Hvis ektefelle dør eller forlater kvinnen, har hun få eller ingen rettigheter til eiendom, arv eller deling av inntekt.

Restriksjoner som hindrer likestilling og likeverd er en stor utfordring, ikke bare for den enkelte kvinne og familie, men også i et større samfunnsøkonomisk perspektiv. Norges velstand er blant annet grunnet kvinners muligheter og rettigheter til arbeid.

I Tanzania utgjør kvinners ubetalte omsorgsarbeid 35 prosent av landets BNP. Ifølge Verdensbanken vil endringer som skaper større muligheter for kvinner til å delta i arbeidslivet, øke ulike lands nasjonalproduktet slik at en del av dem kan bli uavhengig av utviklingsbistand.

Kjønnsstereotypier og sosiale normer former oppfatningene våre om hvem som er ansvarlig for å ivareta omsorgsbehov. Kvinners rolle som ansvarlige for ubetalte omsorgsoppgaver tas for gitt i mange verdensdeler. Det varierer med landenes tilgang til vann og sanitæranlegg, energi, helsetjenester og barnepass. I familier med lav inntekt pålegges kvinner en større andel ubetalt omsorgsarbeid.

I Afrika sør for Sahara har kvinner og jenter hovedansvar for å hente vann, og de utfører 70 prosent av arbeidet i hjemmet. Investering i bedre infrastruktur for vann vil ikke bare styrke offentlig helse, men også være svært viktig for å redusere jenters og kvinners ubetalte arbeidsbyrde.

Kjønnsperspektivet mangler fortsatt ofte i makroøkonomisk tenkning og bestemmelser, og det tas ikke hensyn til økonomiske og sosiale rettigheter som vil ha konsekvenser for jenter og kvinner. Skattepolitikk og prioriteringer i statsbudsjettet er også viktig for å få til likeverd og like rettigheter.

For oppfylling av FNs bærekraftsmål innen 2030, kreves vilje til å inkludere likestilling i et utviklingsperspektiv, i norsk utviklingspolitikk, i bevilgninger fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Samtidig må kjønnsanalyser innbefattes i årlige statsbudsjett.

En utviklingspolitikk som ikke tar hensyn til at rettigheter, ressurser og makt er ulikt fordelt mellom kvinner og menn, vil aldri kunne bli formålstjenlig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags