Gå til sidens hovedinnhold

For den som har vært utsatt for seksuelle overgrep, blir tilliten til autoriteter brutt

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som psykodramaterapeut får jeg kjennskap til mange personlige historier.

Min erfaring over mange år, er at de problemene klientene kommer til meg med, ofte har rot i traumer fra barndommen. Iblant kan det dreie seg om seksuelle overgrep. Relasjoner til andre mennesker, særlig autoriteter, blir forstyrret og skaper problemer i menneskemøter, både privat og i det offentlige.

Konsekvensene av overgrepserfaringer er at de utsatte ofte opplever å bli mistrodd, og dermed traumatisert på nytt, i møte med de som skal hjelpe. Den Amanda-nominerte filmen « Alt det jeg er!» gir et godt innblikk i nettopp dette, noe jeg har lyst til å formidle i dette innlegget.

Filmen, som handler om Emilie som ble overgrepsutsatt av sin stefar, er et stykke arbeid med godt dokumenterte fakta fra virkeligheten. Den er filmet med varsomhet og diskresjon, samtidig som den løftet frem relevante problemstillinger og dilemmaer. Dette er en film som berører, med mye lærdom og gode refleksjoner.

Det som berører meg mest i filmen, er relasjonen til mor. Den viser seg å være komplisert og består av svik, men også forståelse og bekreftelse. Moren blir en rollemodell for alle mammaer som ufrivillig havner i en slik situasjon.

Det er ikke uvanlig at mor går i offerrollen med en holdning om at dette kan ikke være sant, og at hun ville ha oppdaget det om det skulle vise seg å være sant. Fornektelse inntrer når skamfølelsen blir for stor å bære. Det skjer også at mor kommer med bebreidelser om at barnet har ødelagt ekteskapet og familien hennes.

Barnet vil da sitte igjen med stor skyldfølelse. Relasjonen mellom mor og barn vil være vanskelig å hele og vil svekke barnets fremtidige relasjoner til andre mennesker, det vil si i voksen alder.

Emilies møte med det offentlige, som politiet, Nav og fastlegen er også noe som berører i denne filmen. For den som har vært utsatt for seksuelle overgrep, har tilliten til autoriteter blitt brutt, og det er denne erfaringen hun har med seg inn i møtet med de offentlige etater.

Det tar lang tid å bygge opp tillit, og i tillegg skal den overgrepsutsatte kunne stole på det som blir sagt. I filmen oppfatter jeg at diagnosen hennes ikke blir tatt på alvor av offentlige etater. Det hele mennesket, Emilie, med alle sine følelser, blir ikke sett, noe som kan oppleves som et nytt overgrep.

Jeg vil oppfordre til at denne filmen blir sett av de nevnte offentlige etater for lærdom i møte med alle overgrepsutsatte. Disse gruppene kan, med økt kunnskap om temaet, virkelig gjøre en forskjell overfor denne sårbare gruppa.

Takk til Emilie for deling av din historie, du berørte meg. Og gratulerer til hele filmteamet med nominasjon til Amada-prisen i kategorien Beste dokumentarfilm og med prisutdeling i begynnelsen av august 2020.

Les mer:

Les også

Som 19-åring var Tanja innlagt et år på psykiatrisk sykehus – nå er hun Frps helsepolitiker

Les også

«Skal jeg si at jeg er permittert?», tenkte Henriette. Så fortalte hun den vonde sannheten

Les også

Dropper Drammen: – Et for dårlig tilbud

Kommentarer til denne saken