For første gang opplevde vi rasisme og dødstrussel

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.22. juli 1995 samles politifolk fra hele Buskerud med ekstraforsterkning fra hovedstaden i Hokksund. Øvre Eiker hadde fått nynazist-stempel og var på hele landets lepper.

Dagen ble starten på den store toleransedugnaden og folkebevegelsen «Øvre Eiker viser ansikt», med folk som Svein Ludvig Larsen, Johan Buttedahl og Øivind Birkeland i spissen. Eikværingene strømmet til gatene for å demonstrere mot nynazisme og rasisme. I årene etterpå blomstrer en storstilt verdivekkelse i Eiker-bygda som jeg har hatt gleden av å delta i. Hele bygda sto sammen.

Arbeidet med verdimanifestet «Øvre Eiker for menneskeverd og mot rasisme» har gjennomsyret mye av kommunens arbeid. Godt forankret i skolene, ungdomsklubber og frivilligheten. Også et enstemmig politisk miljø vedtok dokumentet som førende for alt arbeid.

Dette er et arbeid jeg er utrolig stolt av. Det er ikke uten en grunn at Øvre Eiker er frivillighetsbygda. Vi står sammen.

Vi i organisasjonen Øvre Eiker viser ansikt jobber hele tiden til å forsøke å samle kreftene og fornye engasjementet for de viktige verdiene som vi var sammen om den gang. 25 års arbeid mot rasisme og fremmedfrykt, og for toleranse og samhold, vil markeres første uken i november i bygda vår i år. Verdifestival med flere forskjellige arrangement.

Øvre Eiker viser ansikt ønsker å være pådrivere både lokalt og nasjonalt. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Vi kan alle gjøre en forskjell.

I 1987 kom jeg fra storbyen Teheran og etterhvert til den lille bygda Skotselv sammen med min kone Zahra og min sønn Masud. Vi opplevde aldri utenforskap. Vi ble fra starten av en del av bygda. Et lokalsamfunn der vi tok vare på hverandre. Det gjorde at jeg ble frivillig engasjert og etter hvert medlem av kommunestyre.

I 2006 opplevde jeg og min sønn, som var aktiv i AUF, noe vi aldri hadde opplevd i bygda vår. For første gang opplevde vi rasisme og dødstrussel fra Vigrid-miljøet.

Det var mange alvorlige henvendelser. Jeg husker det som det var i går. For meg ble det en tankevekker. Vi hadde flyktet til Norge for å gi vår sønn trygghet og frihet, nå opplevde vi at vår lille familie ble truet.

Men som alltid stilte bygda opp. Øvre Eiker viser ansikt sto klare. Jeg husker godt ordfører Anders Werp, rådmann Jostein Barstad og lokale politifolk som kom til oss med beskjed om «Her stiller vi opp for hverandre».

Det førte til at Vigrid-miljøet måtte flytte ut av bygda, og ikke min familie. Derfor er jeg en stolt eikværing.

Trond Berntsen var en god venn av meg. Vi hadde blitt godt kjent etter mange års arbeid med ungdommen, og med forebygging. Han som politimann, jeg som klubbmedarbeider i Vestfossen. På en av de tyngste dagene i 2006 ringte Trond på døra vår i Skotselv etter at han hadde gått av vakt. Han sa: «Bijan, ikke være redd, jeg er her for dere. Ring meg når som helst.»

Min venn Trond ble massemorderens første offer 22. juli 2011 på Utøya, hvor han tok på seg jobben som sikkerhetsvakt i mange år.

Vi skal være stolte av de kampene vi har ført i arbeidet mot rasisme, men det kan aldri handle om noen kampanjer som fort glemmes. Det handler om kontinuerlig verdiarbeid.

Øvre Eikers kamp 22. juli 1995, drapet på Benjamin Hermansen i 2001, Utøya og regjeringskvartalet 22. juli 2011 og Moskéangrepet i Bærum viser at vi aldri må glemme kampen mot rasisme.

Det handler om at alle lokalsamfunn viser ansikt. Norge må vise ansikt hver dag. Beskjeden må være: Vi glemmer aldri!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken