Jeg er vokst opp under den kalde krigen, og ble ungdom og voksen under murens og Sovjetunionens fall. Det har preget meg, og også gjort meg oppmerksom på at noe er fundamentalt galt med verden vi lever i.

Da jeg gikk på videregående snakket Russerne om Perestrojka og Glasnost, og gradvis falt regimet sammen uten en storkrig. De baltiske landene frigjorde seg med korsang og lenker av mennesker som holdt hverandres hender, militæret i østblokklandene ble møtt med blomster og kjærlighet. De demokratiske revolusjonene foregikk stort sett i fred og fordragelighet, og nye landegrenser ble streket opp uten stor bruk av vold og militære. Det finnes unntak, for eksempel Romania, eller i Kina hvor et fredelig studentopprør ble slått brutalt ned av det kommunistiske lederskapet. For ikke å snakke om oppløsningen av Jugoslavia. Men i de fleste europeiske land foregikk det hele svært sivilisert og demokratisk.

90-tallet var preget av en fremtidshåp og en tro på fredelige løsninger. En tro på demokrati, samarbeid, forhandlinger og handel over grensene. EU som fredsidé styrket seg også. Handel over landegrenser, gjensidig avhengighet av hverandre, og økonomisk samarbeid sikrer freden.

Trodde vi.

Jeg er usikker på når vi endret oss. Om det var etter 11. september 2001 eller før. Men etter 2001 fulgte en rekke kriger, stort sett anført av USA. Gradvis endret også Russland seg, og gikk i mer autoritær retning.

Klarte vi å utnytte de mulighetene for varig fred som lå i Sovjetunionens fall? Nei, absolutt ikke. Tvert imot.

Mens Glasnost, Perestrojka, fred, samarbeid og handel var mantraet på begynnelsen av nittitallet, så er dette i dag erstattet av «øye for øye, tann for tann» og George W. Bush´ berømte ord: «enten er du med oss, eller så er du imot oss».

Når nå Russland på brutalt vis angriper et land (Ukraina), slik USA angrep Irak, så er det merkbart at det har skjedd noe med oss. Gradvis, sammen med historien, har vi endret oss som mennesker, som kultur og som folkeferd. Fred som argument er forlatt fullstendig. Krig er svaret på krig, og stemmene som ropte om fred og forsoning tilgivelse og storsinn er blitt stille.

De som på nittitallet sto opp for ikkevoldelige løsninger på konflikter er aktive på sosiale medier og sabler ned ethvert ikkevoldelig initiativ som «naivt».

Snakker man om diplomati eller fredelige løsninger på for eksempel konflikten i Ukraina så er man «Putin-vennlig». Dersom man forsøker å se utover militære løsninger og forsøker å nyansere så «støtter man fienden». Krigsretorikken er total, fra mannen i gata til politikere, fra mediene til EU.

Verden er virkelig ikke til å kjenne igjen. Mer våpen, mer krig, mer motstand er tidens mantra.

Og ikke nok med det.

Handel, samkvem, kulturell utveksling, samtaler og alle andre løsninger vi vet bygger bruer og som kan hindre krig forlates også. Å isolere kulturer fra hverandre har aldri fungert for å skape fred. Aldri i verdenshistorien. Det virker tvert imot eskalerende på konflikter. Desto mindre vi forstår av hverandre, desto større mulighet for farlige konflikter.

Når nå Finland og enkelte baltiske land roper om å stenge grensene for alle russere, også turister, så er det på tide å sette en grense for oss selv. Russere som er imot krigen og som ikke har stemt for Putins regime skal ikke få feriere i Europa eller besøke slekt i de baltiske landene. Det er en sann oppskrift på å vende folk imot oss og styrke Putins regime.

Det er kollektiv avstraffelse og hører ingensteds hjemme i et demokrati.

Selv under den kalde krigen (ca. 1940 til 1980) hadde vi i Norge forsiktig utveksling med Sovjet og sovjetisk kultur, og dersom noen satt reiserestriksjoner så var det ikke oss i vesten, men regimene i øst som var redd for å bli forlatt av egne innbyggere. Når russiske ballettdansere, musikere, kunstnere og intellektuelle nå boikottes fra europeiske scener, er det kun fordi de er russere.

Når russiske turister nektes adgang fordi de har russiske pass, så er det på tide å stoppe og tenke. Hvor er vi på vei som samfunn? Vi er mer opptatt av å føle vi gjør det som er moralsk riktig enn å gjøre det som faktisk er riktig. Vi er mer opptatt av å føle velvære ved egne handlinger enn å stille oss spørsmålet om handlingene løser konflikten.

Vi har mistet noe på veien fra Glasnost og Perestrojkaens tidsalder vi bør finne tilbake til. La oss også lytte til de som vi stempler som «naive», historien har ofte gitt dem rett.