Gå til sidens hovedinnhold

Fritt fram for bønnerop – men klokt er det ikke

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Allahu Akbar! Ashhadu an la ilaha illa Allah.

(Gud er større! Jeg vitner at det ikke finnes noen annen guddom enn Allah.)

Slik åpner bønneropet (adhan) som Drammen moske ønsker å kringkaste fra høyttaler på Fjell foran fredagsbønnen. Torsdag kveld meldte moskeen at beslutningen utsettes - men ikke at de dropper planene.

Det finnes rundt 200 moskeer i landet. Noen har forsøkt, men ingen av dem praktiserer i dag bønnerop. Drammen moske kan dermed bli den eneste. Det varslet styreleder Sajid Mukhtar på vegne av menighetens 600 medlemmer tidligere denne uka.

Lovgrunnlaget er testet tidligere. I 2000 ga bydelsutvalget i Gamle Oslo tillatelse til at World Islamic Mission praktiserte bønnerop. Men med klare begrensninger: Lyden skulle ikke overstige 60 desibel, de fikk holde på i maks tre minutter, og kun på fredager. Vedtaket ble fattet med henvisning til bygg- og anleggsforskrifter.

Men Fylkesmannen avgjorde at vedtaket var ugyldig, og konkluderte med at bønnerop er lovlig, ikke trenger godkjennelse, og at det ikke finnes rettslig grunnlag for å fastsette en støygrense.

Selv om moskeene altså har retten på sin side, er det ingen som i dag benytter seg av muligheten. Og det er det gode grunner til. Selv om Drammen moske har religionsfriheten, loven og menneskerettighetene på sin side, er spørsmålet om bønnerop todelt: Er det nødvendig – og er det klokt?

Er det nødvendig med bønnerop? Nei. I 2021 behøver man ikke kirkeklokker for å vite at det er gudstjeneste klokka 11 på søndager, og man behøver ikke bønnerop fra minareten for å vite at det er fredagsbønn.

Dette er tradisjoner fra en annen tid med andre forutsetninger. Kirkeklokker har gledet og irritert i 1000 år, men praksisen hadde neppe blitt innført i dag.

Så må vi også huske at kirkeklokker og bønnerop ikke er helt sammenlignbart. Det ene er en lyd, det andre er et agiterende budskap som ikke alle ønsker å bli påtvunget. Blant disse har vi også drammensere som har flyktet fra undertrykkende religiøse regimer.

Her er vi enige med tidligere politiker Yousuf Gilani som sier at menigheten bør tenke seg om. Dersom det er ment å være en innkalling til bønn, så finnes det andre og langt bedre måter å gjøre det på.

Mange har egne apper på telefonene sine som sørger for å minne dem på bønnetidene, med bønnerop som lyd-varsling. Det er mer effektiv, mer praktisk og tjener formålet.

Så er spørsmålet om det er klokt. Det bør menigheten ta en diskusjon på. Menighetens ønske kan nemlig tolkes som en demonstrasjon, med ønske om å provosere. Om det er målet, er hensikten oppnådd. Dessverre. Kommentarfeltene eksploderer på Drammens Tidendes plattformer og mange av ytringene mot menigheten egner seg dessverre ikke i det offentlige rom.

Noen mener at to minutter med lyd på en fredag er helt uproblematisk. Men andre provoseres helt innerst i sjela, som om bønnerop er uønsket og uadressert reklame som man forlanger retten til å kunne reservere seg mot.

Vi lever i krenkelsens tidsalder. Nylig avdøde Lars Vilks var opptatt av den kunstneriske frihet og ytringsfriheten. Loven hadde han på sin side. Men mange ble krenket. Derfor ser man i dag lite til hans karikaturtegninger.

På samme måte er frihetslover på moskeenes side når det gjelder bønnerop. Men 200 norske menigheter avstår fra å benytte seg av muligheten, fordi de ikke ser gevinsten av å provosere og krenke. De vet at de har et ansvar som er større enn en høyttaler. Det ansvaret har også Drammen moske, dens menighet og dens ledere.

Krenkelse – eller frihet – går begge veier. Anerkjenner du den enes frihet, må du være i stand til å anerkjenne den andres frihet. Blir du selv krenket, bør du forstå hvorfor andre blir det.

Det er lett å se at Drammen burde ha kommet lenger, vi burde hatt et større rom for toleranse. Styreleder Sajid Mukhtar uttaler til Drammens Tidende at «som muslimer føler vi ofte at vi må begrense oss, og vi føler oss som annenrangs borgere

Det han sier burde ikke være riktig, og det er trist at det finnes drammensere som har den opplevelses av sin plass i fellesskapet. Å ta tak i årsakene er mye viktigere enn debatten om bønnerop. Dersom Mukhtar og menigheten presser fram bønnerop på en uvillig befolkning, starter de dessverre i feil ende.

30 prosent av innbyggerne i Drammen har annen bakgrunn enn norsk og representerer 150 land. Det er med andre ord mange måter å være en god drammenser på. Individene bak disse 30 prosentene har ulike tradisjoner, ulike religioner. Hver på sin måte skal de farge byen og gi den variasjon og mangfold. Det handler ikke om å overkjøre hverandre eller overdøve hverandre, men å male byen i et mangfold av uttrykk og inntrykk.

Tidligere ordfører Tore Opdal Hansen har skrevet om dette i et blogginnlegg, og konkluderer:

«Da trenger vi å ha et litt større format. Vi bør ikke være A4 i Drammen.»

Det har han helt rett i. Drammen er flerkulturell og det er ikke forbigående. Derfor handler ikke dette om volumknappen på en høyttaler, men om hvordan vi dyrker respektfullt mangfold til det beste for fellesskapet.

Kommentarer til denne saken