Godsets "nye" kaptein

– Jeg er vant til å ha et høyt tempo. Det skal mye til for å få meg ut av fatning, sier daglig leder i SIF, Erik Espeseth.

– Jeg er vant til å ha et høyt tempo. Det skal mye til for å få meg ut av fatning, sier daglig leder i SIF, Erik Espeseth. Foto:

Av og
Artikkelen er over 8 år gammel

Erik Espeseth holder hodet kaldt i all slags vær.

DEL

DRAMMEN: – Dere står i kø, ja. Hvor lenge har dere ventet?

På telefon med Erik Espeseth må vi beklage at vi blir forsinket til intervjuavtalen på grunn av et traileruhell foran oss.

– Vi har ventet i fem minutter.

– Ha, ha, du er av den utålmodige typen. Vi skal nok få masse å prate om, humrer SIFs nye daglige leder. 

Se siste SIF-trening før seriestart. (Artikkelen forsetter under videoen)

Gutten og havet  

Vel på plass blir vi møtt av en smilende mann som nesten fyller døråpningen til huset. I alle fall i høyden.

Etter en liten omvisning for å forklare hvor familien skal bygge nytt hus i hagen, synker han ned i sofaen med bred beinstilling.

– Vi måtte rydde litt før dere kom. Vi bor her litt på vent siden vi skal bygge, forklarer han og harker litt.

– Det er Runes skyld at jeg er så hes, gliser 43-åringen og tusler for å hente seg et glass vann på kjøkkenet.

SIFs kick off sist lørdag ble det nemlig mange nye sanger fra Rune Marthinsen.
 
Se bildene: Godset-kick off på Union Scene

– Jeg bare babler i vei, jeg, sier han og har satt i gang snakketøyet som en Duracell-kanin før vi rekker å stille et eneste spørsmål.

Pennen flyr over blokken mens Espeseth forteller om oppvekst på Nesbru i Asker. Somrer på feriestedet i Fosnavågen fra han var 15 år og om livet på fiskebåt som 19-åring.

– Det var tøffe tak, det. Jeg var yngstemann om bord og den eneste som ikke var fra Ålesund, forteller han.

De kalte ham Oslo i et halvt år.

– Siste dagen på jobb kalte de meg Erik.

Han ler og fortsetter å fortelle om livet som 19-åring.

Røft vær og tøff seiling over Atlanterhavet er nemlig minner han aldri vil glemme. Sammen med faren og den 15 måneder eldre broren, dro han på et halvt års seiltur til Karibien.

Da han sto alene, bundet fast til rors på overfarten på verdenshavet, og smakte på salt sjøsprøyt som sto i ansiktet – da nøt han livet. Han ble rolig av det og han elsket det.
Men også de rolige nattevaktene til sjøs. Da stillheten bare ble avbrutt av vann som skvulpet mot skutesiden, og stjernehimmelen var så klar og stor at den nesten var uvirkelig.

– Det var helt fantastisk. Du er i en helt egen verden.

Han drømmer om å dra på jordomseiling, men får ikke med seg kona Benedicte. Men hun har fått han med seg til Skallevold ved Tønsberg. Familien på fire bor i ett hvitt hus kun en rusletur i tøfler fra stranda.

– Jeg elsker sjøen og havet. Kan sitte her nede å bare høre på sjøen, sier han fra sofaen og gir et lite tegn i retning stranda. 

Antistress 

Kontrasten mellom å jobbe intensivt, og å se utover vannet og ikke gjøre noe, bare være – det er toppen av lykke for 43-åringen.

Espeseth er en fyr som liker å ha mye å gjøre. Og han er god på akkurat dét. Han er engasjert, har en enorm selvdisiplin og er god til å nå målene sine. Fokusert og med stor arbeidskapasitet er andre stikkord, skal vi stole på dem som kjenner ham både privat og i jobbsammenheng.

Og kanskje litt for samvittighetsfull – ifølge kona.

Det er ingen hemmelighet at SIF-sjefen jobber mye. Både når han kommer hjem fra jobb, og etter at døtrene på fire og seks har sovnet for kvelden, kommer PC-en fram. Og når klokka bikker ti om kvelden blir øyelokkene ofte så tunge at de bare må få hvile seg litt. Etter en time på øyet er det fram med PC-en igjen.

Da sitter han gjerne et par-tre timer før sengen kaller. B-menneske er ingen overdrivelse.

– Men han er flink i huset, altså, påpeker ektefellen gjennom åtte år og tilføyer at han har litt kontrollfrik-tendenser.

Når de skal på ferie skriver han lange lister med hva de må ha med, og når han skal legge seg om kvelden klarer han ikke å gå forbi kjøkkenet hvis det er litt rot. Det må være noe med den strukturerte delen i hjernen til Espeseth som bare må få ned alle ballene som er i lufta.

Fordelen for arbeidsnarkomanen Espeseth er at han ikke lar seg stresse. Bare han har en plan og jobber etter den, så går det meste greit.

Om det er kuling i kastene og han er bak roret i en seilbåt eller midt i en kaotisk jobbfase med SIF, klarer han å holde hodet kaldt.

– Jeg er vant til å ha et høyt tempo. Det skal mye til for å få meg ut av fatning. 

Mor på kamp 

For ett år siden jobbet Erik Espeseth i Rosenborg. Kona og døtrene flyttet sørover i januar i fjor, mens far i huset pendlet til Trondheim og jobbet litt hjemme i «bua» i hagen.

Han gikk en stund svanger med en tanke om å starte opp noe for seg selv, men da SIF- jobben kom dalende ned fra himmelen, var han aldri i tvil.

Men det er store forskjeller mellom brakka til Rosenborg og SIF-huset. For mens RBK har et budsjett på mellom 200–300 millioner avhengig av om det er Champions League eller ikke, har Godset rundt 40–50 millioner å rutte med.

Og mens administrasjonen i RBK består av 65 personer, har Godset sju-åtte. Det vil si at hele SIFs administrasjon er like stor som medieavdelingen i RBK.

I tillegg opererer trønderne på den nasjonale og internasjonale arenaen i størrelse og måten å jobbe på. Drammenslaget er på den lokale og regionale arenaen. SIF-sjefen tror imidlertid hans nye lag har potensial til å nå et mye større marked og publikum i det han synes er en utrolig spennende industri.

– Vi må vie ut horisontene så vi kan bli best i klassen i vår region. Skal vi lykkes tror jeg at i en liten klubb som vår, så må vi være enda litt flinkere til det aller meste og gjøre en enda bedre jobb enn det som gjøres i de store klubbene.

Et av målene til Erik Espeseth er å fylle tribunene på Gamle Gress. Et trekk er å få mor på kamp.

– Kommer mor på kamp, da kommer hele familien. Men da må vi ta hensyn til det mor er opptatt av, sier han.

Dermed må det legges til rette for trygghet, parkering, toalettfasiliteter og andre logistikkområder.

– Og så fikk jeg tips om at dersom vi får en kebabsjappe på stadion, da treffer vi de flerkulturelle også. Det holder ikke med pølser.

Se pressekonferansen fra ansettelsen til Espeseth. (Artikkelen fortsetter under videoen)

Øde øy

Og så var det Robinson da. Vi kan ikke komme unna året 1999, da den 32 år gamle askerbøringen så bilder av en karibisk øy med deilige og innbydende hvite sandtrender.

– Å bo i en stråhytte på stranden passet i livet mitt akkurat da, smiler han.

Han hadde en bra jobb i VG, men trengte forandring i tilværelsen. Sammen med blant andre Christer Falck utgjorde han etter hvert en del av «firerbanden» og ble sånn akkurat passe kjent etter historiens første norske Robinsonekspedisjon.

Det var ikke for å skrive bok eller for å bli kjendis, men for opplevelsens skyld, ifølge ham selv.

– Dette er et tilbakelagt kapittel. Jeg har ikke med noen av dem å gjøre, forteller han.

Og for å oppsummere oppholdet på øya sier han kjapt og greit:

– Jeg var mye sulten og gikk ned mange kilo.

Bortsett fra det, var det ikke så mye av oppholdet som endret ham. Han synes seilturen over Atlanteren og møtet med 30 hval er mer å berette om. For ikke å snakke om å nattevaktjobben han hadde i seks år, da han passet på en sterkt autistisk person.

– Man lærer mye mer om seg selv i en sånn situasjon enn av å være med på et realityshow, bedyrer han.

– Det gir et helt annet perspektiv på livet og er mye mer spennende.

Her ryker Erik ut av Robinsonekspedisjonen 1999. (Artikkelen fortsetter under video)

Uhøytidelig 

Nattevaktene tok han mens han studerte på BI og jobbet som stuer i Braathens SAFE på Fornebu. På farens gamle sykkel, med tre gir, syklet han fra leiligheten i Sandvika til stuerjobb på Fornebu, til studier i Sandvika, til nattevakt på Stabekk og ofte tilbake til stuerjobben på Fornebu. Og innimellom der et sted tok han kanskje en treningsøkt på Landøya i Asker.

– Jeg var sinnssykt veltrent da, gliser han og forteller hvordan han ofte kom til forelesningssalen iført stueruniform fra Braathens SAFE. Han fikk lange og mange blikk fra studiekameratene fra Bærum og Oslo Vest.

Høy og mørk ja, men forfengelig er ikke noe Espeseth kan beskyldes for å være.

Iført v-genser og en gammel champions league treningsbukse hadde han nok ikke fått mange øyne på terningen om Jan Thomas skulle vurdert antrekket.

– Jeg er lite forfengelig. Og jeg tar ikke meg selv så høytidelig.

Mannen som kastet direktørtittelen i søppelen og kaller seg daglig leder i SIF smiler. Og vi tror ham.

– Jeg kan kle meg pent, altså.

På jobb på SIF-huset går det i pen olabukse og skjorte, og er det møtevirksomhet kommer dressbuksene på.

Uansett antrekk, er Espeseth en mann som ruver i terrenget på mange måter. Mange mener han «tar» rommet. Han prater høyt og tydelig. Og mye.

Han innrømmer at hele han egentlig er mye. Det er mye humør som skal ut, enten det er glede eller sinne. Men sur, det ser du ikke Erik Espeseth. Sure mennesker orker han ikke. Han skyr mumling i gangene, utydelige signaler og folk som skyr konflikter.

Skal man omgås med denne fyren må man tåle tydelige beskjeder – på godt og vondt. Men han forventer til gjengjeld at folk skal være tydelige og ærlige tilbake.

Dårlig taper 

Espeseth er en mann som visstnok aldri er sur, men han hater å tape. Taper han, blir han sint. Konkurranseinstinktet sitter i ryggmargen enten det er snakk om fotball, kortspill eller Ludo.

– En av de første gangene jeg spilte Ludo med kona til forloveren min, så hisset jeg meg så sinnssykt opp på grunn av noe regelverk vi var uenige om, ler han og rister på hodet. Hun stusset litt.

En annen episode var da han tapte i kortspill mot kona på en ferietur til Marbella.

– Jeg var ikke forbannet på henne, men på kortstokken.


Det endte med at han brant opp kortstokken.

Artikkeltags