Jaktbikkja

sjarmørsmilet: Marcus Pedersen vil bare være snill gutt og spille fotball. Nå takker han alle fotballinteresserte drammensere for den fantastiske mottakelsen han har fått.<B>foto: </B>tore sandberg

sjarmørsmilet: Marcus Pedersen vil bare være snill gutt og spille fotball. Nå takker han alle fotballinteresserte drammensere for den fantastiske mottakelsen han har fått.<B>foto: </B>tore sandberg

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Marcus Pedersen gir seg ikke før byttet ligger nede.

DEL

Spissfunnet fra Hamar har fått en drømmestart på sesongen. Han har gjort det han har kommet til Strømsgodset for å gjøre: Score mål. Slikt blir lagt merke til.

Derfor har talentspeidere fra en rekke utenlandske storklubber fulgt Marcus Pedersen med argusøyne. Newcastle har allerede meldt sin interesse, uten at det forstyrrer unggutten nevneverdig.
 

Treiging

Vi er på Marienlyst. Dagens treningsøkt var ferdig for tre kvarter siden. De fleste av spillerne har allerede fått i seg middagen. Noen har til og med rukket en kakebit og litt kaffe. Men først nå kommer Marcus Pedersen, som desidert sistemann ut av garderoben.

Han er nystriglet. Håret er nyvasket, tørket og fylt opp med gelé.
Sveisen er strøken.


På kledningen er også upåklagelig. Svart olabukse, lys blå skjorte med halvveis oppbrettede ermer. Under, en hvit t-skjorte. Rundt halsen henger et sølvkjede, maken til det han har rundt høyre håndledd. Der har han også to svarte hårstrikker, hva han nå i all verden skal med dem, så korthåret som han er. Og en enkel tatovering som strekker seg oppover hele underarmen.

Venstre håndledd prydes av et gedigent armbåndsur. Det skjuler en liten tatovert stjerneverden. En av stjernene ser imidlertid sitt snitt til å titte fram. Symbolsk kanskje, for han er allerede en stjerne Marcus også, sin unge alder til tross.
 

I siste liten

Marcus Pedersen toger inn i VIP-losjen og fester blikket på matfatene. Men han blir brutalt stanset av matmor Kari og bedt om å signere tre fotballtrøyer.

Marcus adlyder, griper fatt i tusjen og signerer. Den ene trøya skal bare ha hans signatur.

– Bare min? Jøss!

Marcus blir nesten litt overrasket, men gjør som kokka har bedt ham om.
Ferdig griper han en tallerken og forsyner seg. Men svært beskjedent. En liten kjøttbit, to stekte poteter og litt saus. Salaten står han over.

I stedet ber han Kari pent om en brus selv om alle de andre drakk vann. Hun ser skarpt på ham.

– Vær så snill, en brus Kari?

– Du vet hva Ronny (Deila) har sagt?

Marcus smiler lurt.

– Men han er ikke her i dag.

Kari faller trolig for sjarmørsmilet og gir ham en Urge.
Marcus takker pent, setter seg ved et bord, klar for middagen. Han ser seg rundt.

– Barnslig, altså!

Akkurat slik ungene sier når de ikke får viljen sin.
 

Litt ekstra frihet

Marcus Pedersen trenger litt mer frihet enn de andre spillerne på laget. Det skjønte trener Ronny Deila ganske raskt, og ga ham det. En ekstra tur til Hamar i ny og ne har vært nødvendig for Marcus. Samværet med familie og kjæreste er nødvendig for at han skal prestere på fotballbanen.

– Det blir litt kjedelig å bo på hybel. Men til sommeren flytter kjæresten min, Karoline, til Drammen. Da blir det nok færre turer til Hamar, sier Marcus.

– Hun er fra Hamar?

Marcus blir med ett litt usikker.

– Jeg tror hun egentlig er fra Lillehammer.

Han ser på klokka i ett sett. Bilen skal leveres til sjekk på Lierstranda om tre kvarter.

– Jeg må det. Men vi har vel pratet nok til da?

At han brukte tre kvarter av tiden vi skulle bruke på intervjuet, nevner han ikke.
Derimot skryter han uhemmet av trener Ronny Deila.

– Da jeg kom til Godset, merket jeg med én gang at Ronny ikke er av den gamle trenergreia som står og skriker hele tiden. Han ga oss tillit i stedet.

Marcus pirker litt i maten, men det er ikke mye han får i seg. Det går fortere med Urgen.

– Jeg kan prate med Ronny om alt. Han forstår. Men det handler om tillit begge veier. Det skjønner jeg. Selv om vi er fotballspillere, er vi mennesker vi også. Blir det for mye fotball, kan jeg fort bli lei.

Hvis noen tror at Marcus Pedersen sitter klistret foran TV-skjermen og ser på alt som er av fotball, er det grov bom.

– Jeg ser egentlig lite fotball på TV. Å spille Playstation med de andre gutta på laget er mye bedre. Det er en del ungkarer i gjengen.

Dårlig rykte

Ronny Deila møtte en svært beskjeden og innesluttet 18-åring som unngikk blikkontakt. Han hadde minimalt med selvtillit, virket utrygg og hadde et dårlig rykte med seg fra Hamar.

Det handlet ikke om hva han gjorde på fotballbanen, men utenfor banen. Han ble dømt til samfunnstjeneste etter en alvorlig voldsepisode på Hamar.

Marcus er åpen og innrømmer at det skjedde en del småtull på byen.

– Bare småtull?

Han smiler bredt og tenker seg godt om. Det litt eplekjekke smilet er byttet ut med det gutteaktige.

– Jo, det var én alvorlig episode på Hamar.

– Skjedde det i fylla?

Marcus vrir seg litt på stolen og ser ut av vinduet i VIP-losjen. Men han svarer aldri på det spørsmålet.

– Jeg fikk mye oppmerksomhet. Mange var misunnelig på meg. Derfor ble jeg «kælka» på (les; hakket på. red.anm.) stadig vekk. De visste jeg hadde et sinnssykt temperament.

Ifølge Marcus, har han arvet det etter faren sin. Men nå har han lært å bruke temperamentet sitt på en positiv måte.

– Før trodde jeg temperament bare var forbundet med noe negativt. Nå har jeg skjønt at jeg blir mer fokusert og en bedre fotballspiller ved å bruke det positivt.

Da han var yngre, tok han igjen så det luktet svidd når han ble taklet.

– Mamma var redd flere ganger. Jeg var helt tulling og fikk mye kjeft for det. F-ordene haglet og jeg hatet å tape.

Han husker god en episode fra Norway Cup. Ham Kam tapte en kamp på kron og mynt.

– Da bannet jeg så fælt og høylytt at det hørtes over hele Ekebergsletta.

En å gå i krigen med

I dag er Ronny Deila stum av beundring over eleven sin.

– Skal jeg noen gang gå i krigen, vet jeg hvem jeg vil ha med meg. Det er Marcus Pedersen.

Ifølge Deila, er det suksessen på fotballbanen som først og fremst har gjort Marcus Pedersen tryggere som menneske. Han er godt likt av de andre på laget, ikke minst fordi han krummer nakken og viser vei. Litt ustrukturert er han fortsatt. Ting kan gå litt på halv tolv.

– Nå fremstår han i hvert fall som en glad gutt og et mye mer åpent menneske. Og han er en spennende kar fordi han er så vanskelig å finne ut av, synes Deila.

Marcus blir nesten litt brydd av alt skrytet. Han tar en bit av den stekte poteten og putter i munnen.

– Jo, jeg føler ansvar, særlig fordi jeg spiller øverst på banen. Da er det jeg som skal sette i gang.

Samtidig er han et følelsesmenneske. På godt og vondt. Det syns tydelig når han går av banen uten å ha scoret.

– Jobben min er å score mål, sier Marcus.

Han kommenterer ikke det nærmere.

Kan nå langt

Folk som kjenner Marcus Pedersen fra fotballmiljøet, mener han kan nå akkurat så langt han vil. Det er bare opp til ham selv. For superspissen fins det ingen begrensninger, bare muligheter.

Tidligere sportssjef Lars Tjernås i Ham Kam beskriver Marcus som en spiller med naturgitt fysikk, kombinert med null respekt for motstanderen og instinkter som gjør ham til en målscorer. Den samme Tjernås mener unggutten er en slags street-footballer som har overført det beste fra løkka til stor bane.

– Jeg spilte mye løkkefotball på barneskolen i Stange. Sjette mot syvende klasse. Det hendte vi skulket timen for å spille fotball. De gode utenlandske spillerne tror jeg har spilt mye løkkefotball.

Marcus er opptatt av den uformelle leken med ballen. Han mener også at barn må trene mer fra de er ti år enn hva de gjør i dag. Ikke nødvendigvis organisert trening.

– De kan ta ballen under armen når de går i butikken for moren sin. Da kan de trikse litt på veien. Fin teknisk trening, sier Marcus, kniper sammen øynene og viser det lure smilet sitt.

Han skyver middagstallerkenen vekk. Halvparten ligger urørt. Assistenttrener Bjørn Petter Ingebretsen passerer bordet.

– Ta med deg to kartonger med vann hjem, Marcus.

– Gjør det i mårra!

– Ta med deg én, da?

– Greit.

Marcus er tydeligvis en kar som liker å utsette ting.
Han ser opp og smiler lurt. Snusleppa står rett ut.

– Jeg er nok den typen, ja!

Nytt miljø – nye muligheter

Marcus Pedersen får ikke fullrost Drammen nok for måten de har tatt imot ham på.

– Jeg stortrives. Det ser vel folk når jeg er på banen. Trives du ikke, presterer du heller ikke. Folk bryr seg om fotball i denne byen, og alle kjenner deg igjen.

GodsetUnionen får også mye skryt av superspissen.

– Jeg blir helt vill i knotten når jeg spiller på Marienlyst. Det gir meg ekstra energi.

På Hamar ble han sett på som et supertalent. Han trente med A-laget til Ham Kam som 14-åring. To år senere ble ham invitert til Anfield Road for å trene og prøvespille for Liverpool. Det ble ingen suksess. Han orket ingen ting. Svaret fikk han først etter at han kom hjem til Hamar. Kyssesyken herjet i kroppen hans.

Som 17-åring debuterte han i eliteserien med å score mot Rosenborg på Briskeby. Ingen så ung spiller hadde til da hatt en mer suksessrik debut i eliteserien, med ett eneste unntak: Ole Gunnar Solskjær.

Etter debuten med masse positiv medieomtale, ble det lite spilletid på talentet.

– Du blir ikke noe bedre i hodet av å sitte å gape på en benk på Briskeby, sier Marcus.

At noen i fotballmiljøet har sammenlignet ham med Wayne Rooney, har ikke gått til hodet på Godset-spissen. Heller ikke uttalelser om at han var det største talentet på Hamar siden Pål Jacobsen.

– Jeg tenker bare positivt og vil utvikle meg til å bli best mulig. Hvem jeg ligner på, er ikke interessant i det hele tatt. Jeg skal score mål. Det er jobben min.

Fremtiden tenker han ikke så mye på. Det er også veldig Marcus Pedersen. Han liker seg best i nuet.

Nå reiser han seg. Han er allerede for sent ute for å levere bilen.

– Men hva med utdannelse?

– Jeg har ingen planer om utdannelse. Trenger ikke det. Skal du ha jobb i Norge, er det kontakter som gjelder.

Dermed forsvinner han ut døren. Kari rydder bordet etter ham.

Men tok han med seg kartongen med vann? Nei!!!!!

Artikkeltags