Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hernes må fjernes! Hernes må fjernes! ropte vi.
Vi var ferske Blindern-studenter med tro på fremtiden etter flere tiår med kald krig. Vi hadde frihet til å dra på lange utenlandturer midt i semesteret bare vi møtte opp til eksamen. Vi stod ved inngangen til et studieløp de færreste av oss hadde noen konkret plan for hvor skulle ende. Og ordet CV var like fjernt som planeten Pluto.
Året var 1993. Livet var fritt og fint. Men studentene var forbanna.Et tverrpolitisk sinne hadde spredt seg til hele landet, og det som i ettertid skulle omtales som studentopprør, endte opp i en massedemonstrasjon med 15.000 studenter foran Stortinget. Mot daværende kunnskapsminister Gudmund Hernes (Ap). For bedre studentvelferd, større stipendandel og lavere rente.
Hernes ble aldri fjernet. Året etter gikk imidlertidstudiestøtten opp. Den tilsvarte da 1,6 ganger grunnbeløpet (G) i folketrygden og har verken før eller siden den vært høyere. Etter 1994/95 har nemlig studentenes kjøpekraft sunket jevnt og trutt. Ifølge Norsk studentorganisasjons (NSO) oversikt får de som studerer fulltid nå utbetalt 126.357 kroner i året i lån og stipend. Det tilsvarer bare 1,2 G.
Det er jo bare å regne ut hvor langt pengene rekker når du skal betale husleie, telefon, mat, månedskort, internett og strøm.
Allerede i høst sa studentorganisasjonen ifra. En økning av studiestøtten på 2 prosent i statsbudsjettet monner ikke når prisveksten er beregnet å ligge på 3,3. Skal vi tro NSOs beregninger, som vil ha støtten opp på 1,5 G, går studentene over 5000 kroner i minus hver måned når vanlige kostnader er dekket. Det var før strømkrisen. Og før Ukraina-krigen.
Krisene står i kø, noe som vil ramme ungdom og studenter ekstra hardt. Ikke bare økonomisk. Det vil selvsagt også påvirke deres mentale helse, fremtidsutsikter, karriere- og livsvalg. Det vil prege en hel generasjon.
Ungdom og studenter er allerede blant de som har kommet dårligs ut av pandemien, særlig i langtidsnedstengte byer og regioner som Drammen. Det slår ekspertutvalget som har sett på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av pandemien, fast. Forverringen av livskvalitet mange ungdommer har opplevd de siste to årene, kan føre til «tapt humankapital på sikt», advarer utvalget. Ergo fremtidig tap av kunnskap og ferdigheter for samfunnet.
Det er i det hele tatt flere urovekkende trekk ved dagens vilkår for høyere utdanning som bør bekymre langt inn i regjeringens korridorer. For selv om det i all hovedsak er godt å være student i Norge, med gratis utdanning og gode studielånsordninger, så sakker studentene akterut. Mens vanlige arbeidstakere kan regne med et lønnsoppgjør rundt 3,7 prosent, uttaler forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) til VG at det ikke er planer om å endre studiestøtten.
Moe har rett i at det kan være smart å ha en deltidsjobb ved siden av studiene. Men når så mange som syv av ti er avhengige av å jobbe ved siden av studiene for å få det til å gå rundt – og de fleste studenter sier det går ut over studiene, i tillegg til at så mange som 37 prosent får økonomisk støtte hjemmefra, så gir det grunn til å spørre: Vil det egentlig lønne seg å ta høyere utdanning?
Ja, for samfunnet gjør det definitivt det. Det er ofte svaret på tusenkronersspørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen. Og det er en samfunssmessig buffer mot konspirasjonsteorier og falske nyheter. For mange har høy utdanning også en egenverdi. Det handler om dannelse, en måte å tenke og samtale på, vel så mye som å «bli noe», få et yrke.
Men for den enkelte er det grenser for lenge man gidder å sitte på en lesesal bare for å se at man sakker akterut i lønnsutviklingen. Eller blir omtalt som «Oslo-eksperter» av landets justisminister og dermed ikke like verdt å lytte til. Eller som lærer og sykepleier får beskjed av en av Norges mektigste fagforeningsledere i LO om at det heller ikke i dette lønnsoppgjøret er «din tur».
Inntektsforskjellen mellom høyere utdanningsgrupper og andre har tradisjonelt vært lav i Norge. Det har bidratt til større likhet enn i andre land mellom de med kort og lang utdanning. Men når det lille gapet i tillegg skrumper inn og studiestøtten ikke lenger følger prisutviklingen, så vil det i mindre grad lønne seg å ta høyere utdanning i Norge. Det er en utvikling vi absolutt ikke er tjent med.
Når det i tillegg er slik at den enkelte student også i Norge blir avhengig av størrelsen på foreldrenes lommebok for å studere, er det ikke lenger lik adgang for alle til høyere utdanning. I stedet risikerer man at dagens lave studiestøttenivå bidrar til økte forskjeller, eller at flere hopper av studiene.
Jeg skulle ønske jeg kunne drysse litt av 90-tallsoptimisme over dagens studenter, men innser at det blir vanskelig. De er verken like frie eller naive som vi var, men snarere mer strukturerte og målrettede. De er kanskje like forbanna, men det virker som om ingen egentlig bryr seg. Dessverre.
LES OGSÅ:
Butikkene har startet påskekrigen – flere hundre priser endres hver dag
Sara (26) er snart lege og fersk forfatter: – Har måttet prioritere vekk å se på Farmen
