Gå til sidens hovedinnhold

Gud, hvor jeg savner allsang på bedehuset!

Denne epistelen er tilegnet alle musikere og alle musikanter der ute som venter på at den levende musikken skal komme tilbake i livene våre. På ordentlig.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Først var jeg forbanna. At det går an å være så uforsiktig! Ødelegge for oss andre på den måten. Alle vet vel nå at vi ikke skal samles for å synge eller spille trompet eller øve med korpset vårt, det er jo det samme som å be om å få koronaviruset i kroppen.

Hvordan kunne den gjengen på bedehuset i det hele tatt tenke på å sitte der, med kort avstand, og synge sammen? Hvordan kunne de?

Men så, midt på natta våknet jeg, og forstod at det der, det kunne jeg fort ha blitt med på, jeg også. Rett nok går jeg ikke lenger på bedehuset, jeg falt fra en gang på 80-tallet. Men sang og musikk har jeg aldri falt fra, og nå røyner det på. For hva er vel mer medisin for sjelen, og kanskje også kroppen, enn levende sang og musikk?

Gud, jeg savner det så vanvittig mye.

Jeg savner ikke skiskyting, men jeg savner å spille med korpset mitt. Du skjønner, det er ikke det samme å øve sammen på Zoom, selv om det er hyggelig å se de andre. Vi sitter på hvert vårt loft, eller på soverommet, og øver på de låtene vi hadde gledet oss til å framføre på konserter utover våren, og det kunne jo vært veldig moro. Det er bare det at det funker sånn at dirigenten vår setter på en fantastisk innspilling med marinemusikken, for eksempel, og så skal vi spille våre egne noter til.

Ingen hører oss, bortsett fra de andre som bor i huset, eller kanskje naboen, hvis vi har noen, og hos meg hører de bare det som liksom skal være 2. trompetstemmen. En av dem er til og med en hund som prøver å synge med, og da blir jeg veldig forsiktig, jeg bruker ikke nok luft, jeg vil jo ikke at noen skal høre hvor dårlig jeg spiller. Og alle vet jo at når man spiller trompet, så trenger man luft. Og så blir jeg jo enda dårligere enn jeg var før, for det er ikke så mye motivasjon i å høre sin egen, litt slitne trompetlyd synke mot gulvet der i ensomheten, akkompagnert av proffene i Marinemusikken.

Når jeg sitter i trompetrekka med alle de andre, og ikke bare gjemmer meg på loftet for en syngende hund og en tålmodig ektemann, da tenker jeg ikke sånn. For når vi er sammen, sånn på ordentlig, da blir det musikk uansett, selv om vi aldri blir Marinemusikken. Nei da, det blir vi ikke, men til sammen er vi mye bedre enn ´én og én.

Jeg savner ikke fotball, men jeg skjønner at idrettsfolk også savner det de driver med. Det er sikkert ikke det samme å sparke ballen mot en vegg, som å spille til hverandre, og fram og tilbake går det, og plutselig treffer noen mål. Og alle hyler, så klart, og klemmer og smitter hverandre.

Jeg savner ikke å marsjere, heller. Det er en kjær plikt jeg drev med på 17. mai, før i tida, og ellers så sjelden som mulig. Men jeg skulle gjerne marsjert hele Drammensfjorden rundt, hvis jeg bare snart kunne få spille med gjengen min igjen. Dessuten lover jeg at så fort det går an, skal jeg bli mye flinkere til å gå på andres konserter, ikke bare de store, men de små også. For alle musikerne, de profesjonelle, og alle musikantene, oss amatører, trenger noen å spille for, og alle mennesker trenger noen som spiller for oss, for uten sang og musikk er det bare ikke til å holde ut.

Jeg har begynt å kjøre bil igjen. Jeg tenkte å spare klimaet nå da jeg er hjemmekontor hele tiden, men i bilen er det ingen som hører meg, når jeg trenger å drive med levende musikk. Jeg kan ikke spille trompet i bilen, det er det noen som har prøvd, det er visst ikke lov, men jeg kan synge veldig høyt der. Så om du ser meg i bilen, utover langs fjorden, fra Nesbygda mot Svelvik, fram og tilbake, og det ser ut som om jeg snakker veldig høyt og veldig sint i telefonen, kan det tvert imot hende at jeg bare synger duett med Bono, eller korer til Dancing Queen, og du får prøve å ikke le.

Og en vakker dag skal jeg stå på første rad når Morten Abel har konsert på Union, og jeg skal synge så høyt jeg kan, og klappe og danse til musikken, og bli veldig flau etterpå, for jeg er mange og femti år.

Og en enda vakrere dag blir det øvelser med korpset, og vi kommer til å være dritdårlige, men det går fort å bli bedre, når vi kan spytte i hornet på ordentlig, og alle følger dirigenten der framme (lissom). Vi løfter instrumentene, og trommegruppa har fortsatt ikke funnet notene sine, men vi drar til med Holmenkollmarsjen eller noe annet vi kunne før, og vi spiller altfor høyt og altfor fort, men vi er så glade, så glade, for det er så deilig å spille sammen.

Denne epistelen er tilegnet alle musikere og alle musikanter der ute som venter på at den levende musikken skal komme tilbake i livene våre. På ordentlig.

Les også:

Les også

Donkeyboy-Cato (39) synes det er rart å se seg selv på TV: – Blir aldri helt bekvem

Les også

Andrea (21): – Føler jeg har gått glipp av mye dette året

Les også

Joakim (34) fikk ideen på løpetur: – Satser pensjonspengene på dette

Kommentarer til denne saken