Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg trasket gjennom lærerværelset, hilste jeg på to kollegaer som drakk kaffe i sofaen. De hadde rynkede øyebryn, som om en ulykke hadde skjedd på skolen. I det minste hadde det akkurat skjedd noe uventet.
På det tidspunktet vi fikk beskjeden, snakket elevene om norsk muntlig og temaer de håpet på til eksamen, og noen spurte om hva som ville skje hvis noen i den første eksamenspuljen skulle havne i karantene.
Omtrent da fanget en elev opp informasjonen om at muntlig eksamen var avlyst. Elevene satt med tomme blikk. En elev løp ut for å sjekke reaksjonen i korridoren, men der var det temmelig stille. Noen få elever smilte, én jublet, men så sank det inn: Der røyk sjansen for å øke snittet. Der røyk sjansen for å gjøre en solid forestilling som jeg vet at jeg har i meg. En finish og en mulighet for å bevise alt jeg har lært. Jeg som var så klar!
Jeg har en gjeng uredde, innsiktsfulle, empatiske og motiverte elever. Mange av dem likte hjemmeskolen, og noen syntes det var noe herk. Noen hadde helt andre ting å tenke på da de var hjemme. En fellesnevner var uansett at elevene savnet skolen, venner og faste rammer. Eksamen skulle bli et farvel, prikken over i-en, en ny erfaring fylt med mestringsfølelse, smil og trygghet.
Selvsagt er det flere elever som gruer seg til eksamen, men det er sunt å grue seg litt. Det er en del av gamet og livsmestringen. Samtidig bygger vi robuste, modige elever. Ikke feige. Guri Melby var feig da hun avlyste muntlig eksamen.
Vi har siden 12. mars i fjor opplevd en skole som vil bli en del av historiebøkene, tatt i bruk hjelpemidler vi ikke ante vi skulle få bruk for og snakket med elevene under helt andre omstendigheter. Vi har klart det meste, og det nærmet seg til en viss grad slutten.
Hver dag ser jeg smilende og glade elever, mens noen gråter, fyrer av en kinaputt eller tetter vaskene. Mange er lærelystene og motiverte, mens noen sliter med akkurat det. Enkelte har perioder med mye motgang, men elever bygger hverandre opp igjen. Og alle elevene jeg kjenner, oser av snillhet. For en enorm følelse av stolthet man kan få som lærer. Det kan ikke beskrives. Det er barna våre som vi ønsker alt godt i livet. Luften gikk ut av ballongen i dag.
Vi kan ikke være sikre på at vi klarer å gjennomføre en trygg og rettferdig eksamen for alle elevene, var begrunnelsen til Melby. Men elever og lærere som jeg kjenner, tar smittevern seriøst. Vi har det under huden. Og på skolen er elevene omgitt av en voksengruppe som jobber for at elevene skal oppleve en trygg og forutsigbar skolehverdag. Rektor konstaterte at alt var klart. Rommene var klare, plan for desinfeksjon og nedvasking, flere innganger og korridorer for å sikre avstand og at ikke alle gikk samme vei, listene over hvilke ansatte som skulle hjelpe til hvor, mat og drikke til kandidatene, lunsj til sensorene. Men viktigst av alt: Elevene våre var klare.
Den minste detalj var på plass. Vi kan eksamen, det er en del av jobben vår, og smittevern har vi jobbet med i over ett år. Melby undergravde mange elever og læreres ønske i dette tilfellet. Det er ikke slik at trygge, forberedte elever nødvendigvis jubler når det ikke blir eksamen. Når en avlysning skjer dagen før trekkfag, blir derimot elevene usikre og kjenner et snev av plutselig uforutsigbarhet, følelsen av at noe som ikke må skje, har skjedd.
Den ene eleven som jublet, var ganske langt nede da vedkommende forsto at eksamen var en mulighet for å heve snittet og komme inn på skolen han drømmer om. Når første- og andrevalget ryker, synker motivasjonen. Et tredjevalg er ikke like lystbetont når det handler om hvilken vei du havner på i livet. Timingen var grenseløst dårlig. At ikke avgjørelsen i det minste ble tatt tidligere, som med skriftlig eksamen, forstår jeg ikke.
Elevene kommer seg videre. Det går bra med dem, det tror jeg. Elevene ble bare skuffet over at eksamen ble avlyst. For oss lærere traskes det videre i en verden hvor vi gjør alt vi kan for elevene våre. Vi blir glade i hver og én av dem. Da er det beyond bittert at vi ikke får ta del i beslutningstakingen og kjenne på at noen valg er lærerne bedre rustet til å ta.
Vi ser det Melby tror at hun ser, i det daglige. Nå må vi snu hver eneste stein for å løse de neste tre ukene. Det er ikke noe problem å lage en revy, en elevavis om korona, en film, spille en volleyballturnering, dra på overnattingstur, spille sjakk, lese tegneserier på en benk, høre på musikk, lage en podkast og kjenne lukten av sommer i skolegården.
Men det er et problem når elevene føres inn i en intens periode med mye jobb, hvor de setter seg mål og trener på å løse oppgaver og ulike scenarier, før det hele brått blir avlyst.
Lærere er vant til å tenke Plan B. Nå er det tre uker igjen, og jeg kjenner for første gang på lysten til å forlate skolen. Altfor ofte kjenner jeg på en manglende respekt for læreryrket. Lærere er en høyt utdannet arbeidsgruppe. Vi brenner for elevene. Det er manglende rekruttering til læreryrket, og det er dårlig betalt.
Selv om vi omgås opptil hundre elever i det daglige, har vi aldri blitt prioritert i vaksinekøen. Vi gjør det vi får beskjed om. Ellers fungerer ikke skolen. At vi omgås uforsvarlig mange i det daglige, er visst ikke problemet, men å jobbe med ti eksamensklare elever som ser hverandre hver eneste dag, er problemet. Jeg skjønner det ikke.
De neste tre ukene er på høyde med 12. mars 2020, som de mest usikre og uforutsigbare jeg har opplevd i min lærerkarriere. Luften har gått ut av ballongen. Standpunktskarakteren er satt. Elevene taper så mye på denne avgjørelsen. Jeg skal uansett gjøre det jeg kan framover, smile så godt jeg kan, snakke med elevene og sørge for at de likevel kan få en verdig avslutning på skoleåret.
NB! Innlegget ble først publisert på Espen Villseths Facebook-side.
Les også:
Avlyser muntlig eksamen over hele landet: – Jeg griner av glede
Setter russefeiringen på pause: – Fryktelig kjipt
