Gå til sidens hovedinnhold

«Han var smart til å være så feit»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Uttalelsen var om meg, men ikke til meg. Det var nok ikke meningen at jeg skulle høre det som ble sagt i køen ut av konferansesalen, i det jeg akkurat hadde gått av scenen som siste foredragsholder før pause.

Jeg har sluttet å la meg såre av denne type bemerkninger, men på et eller annet nivå tar jeg det likevel til meg. Det blir en del av meg, selv om jeg ikke ønsker at det skal være det. Jeg har kjent på dette i mange år nå, og jeg har hatt lange diskusjoner med meg selv om dette er noe jeg egentlig ønsker å fortelle om. Hvor åpen våger jeg å være, og hvorfor skal jeg i det hele tatt si noe om det? I skrivende stund er jeg ikke en gang sikker på om jeg kommer til å dele det jeg skriver.

Jeg lider av alvorlig overvekt, og jeg kjemper hver eneste dag med meg selv for å endre på min egen situasjon. Hvorvidt det fører til at jeg blir et bedre medmenneske er jeg usikker på, men jeg forsøker likevel å forbedre meg. Noen dager taper jeg kampen, andre dager vinner jeg den. Men selve krigen har jeg gradvis tapt over flere år.

Likevel står jeg der. På en scene. Flere ganger i uken. Foran hundrevis av ukjente mennesker som selvsagt kan se at jeg er overvektig. Hvordan jeg har det inni meg er det ingen som kan se. Årsakene til at jeg er overvektig, hva jeg har forsøkt å gjøre med det og følgende av det, er det få som vet om. Bortsett fra de som med ett blikk opp på scenen kan stille «diagnosen» og samtidig bli litt overrasket over at jeg har noe fornuftig å si, til tross for at jeg er så feit.

Jeg lar meg fortsatt fascinere over hvor lett vi vurderer andre mennesker ut ifra overfladiske, visuelle førsteinntrykk. Hvordan gammeldagse stereotyper lever videre. Hvordan jeg opplever å bli behandlet forskjellig i helsevesenet avhengig av om jeg møter opp i mørk dress eller olabukse og t-skjorte. Hvordan enkelte blir synlig overrasket over at jeg er i fast arbeid og arbeider med det jeg gjør.

Men kan egentlig mennesker som er overvektig, være smarte og dyktige? Selvsagt kan de det. For min egen del har jeg ironisk nok fått det svart på hvitt. Som yrkesoffiser i Forsvaret fikk jeg for mange år siden en skriftlig tjenesteuttalelse som sa følgende:

Offiseren har gjennomført sin tjeneste ved avdelingen på en særdeles tilfredsstillende måte. Han har vist seg svært faglig dyktig og har stort initiativ i den daglige tjenesten. Han har et godt humør og er lett å samarbeide med.

Offiserens fysiske form er ikke tilfredsstillende med grunnlag i hans fysiske korpulente form og tyngde. Dette har derimot ikke vært til hinder for hans utførelse eller engasjement i jobben.

Det er mange grunner til at det er smart å være i god fysisk form – ikke minst i Forsvaret. For egen del og de man har rundt seg – ikke minst med tanke på operative forhold. Så jeg har full forståelse for deler av kommentaren om min fysiske form. Samtidig var det tydeligvis viktig å presisere at det likevel ikke hadde noe å si for hvordan jeg utførte mine arbeidsoppgaver.

Det er her jeg mener at stereotypene lever i beste velgående. Overvekt blir automatisk til at vi med alt for mange kilo på kroppen er nødt til å være dumme, late og mangler ambisjoner og viljestyrke. Til tross for det, er hen jo egentlig ganske dyktig.

«Jeg er så heldig at jeg har en selvtillit og selvfølelse som ikke bestandig er i samsvar med speilbildet mitt»

Jeg er så heldig at jeg har en selvtillit og selvfølelse som ikke bestandig er i samsvar med speilbildet mitt. Jeg har ikke alltid vært overvektig, så det har ikke formet hele livet mitt. Bare deler av det.

Jeg er privilegert. Jeg er resurssterk. Jeg har en fantastisk familie, venner, arbeidsgiver, ledere og kollegaer som ser meg for den jeg er på godt og vondt. Jeg kan ikke huske å ha blitt holdt tilbake av noen av dem i min personlige og profesjonelle utvikling. Men jeg tar likevel til meg kommentarene eller blikkene fra de som ikke kjenner meg.

Jeg håndterer det, selv om det koster. Det er ikke alle dager som oppleves som den rette dagen til å møte mange fremmende mennesker. Med 150 foredrag i året, så blir det noen slike dager. Men jeg gjør det likevel. For selv om jeg er overvektig, er det jeg som står der oppe på scenen og får folk til å lytte til det jeg har å si. Det gir meg underlig nok en bekreftelse som bidrar til at det er verdt å stå der oppe.

Men hva med de som ikke har det på samme måte som meg? De som ikke har sluppet til på «scenen». De som hele livet blir bedømt ut fra overfladiske faktorer som utseende og vekt – uten tanke på deres profesjonelle kvalifikasjoner, evner, personlig mot, motivasjon og intelligens.

Det er lett å si at de ikke skal la seg påvirke og forme av hva andre mener og tror om dem. For noe trenger uansett gjennom panseret som de fleste av oss ikler oss for å beskytte oss mot omgivelsene.

Dette er min situasjon og mitt perspektiv. Dette er mitt lille bidrag til å spørre om vi ikke alle kan bli litt flinkere til å ikke være så raske til å dømme og konkludere om andre menneskers livssituasjon, følelsesliv, hvem de er, hva de kan, bare basert på utseende og overfladiske faktorer.

Det gjelder alt fra kommentarer på sosiale medier til slengbemerkninger på vei ut fra en konferansesal.

Kronikken er publisert tidligere andre steder.

LES OGSÅ:

Les også

«Latterlig» enkelt grep: 250 kroner i måneden kan gjøre deg til millionær

Les også

Trekker seg fra politikken: – Jeg var dødssprek, nå er jeg dødssliten

Les også

Mattilsynet fant regelbrudd i over halvparten av dyreholdene de besøkte

Kommentarer til denne saken