Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Helse-og omsorgs departementet sendte tidligere i år ut høringsforslag til endring i helse- og omsorgstjenesteloven, hvor en foreslår å innføre godkjenningsmodell for fritt brukervalg.
Dette på bakgrunn av enighetsprotokollen på Granavollen, der regjeringen foreslår å kopiere den svenske eldreomsorgen.
Men har vi egentlig noe å lære av den modellen?
I Sverige er det større sosial og geografisk forskjeller i tilgang på helsetjenester. Også innen storbyer, som Stockholm og Gøteborg. De private leverandørene etablerer seg i de «rike» bydelene, noe som er med på å øke forskjellene i samfunnet.
Det er dårligere lønns-og arbeidsvilkår i den private sektor, noe som igjen går utover fremtidig pensjon. Prosentstillinger er i overtall.
Under halvparten av de eldre vet de har «valgmuligheter» , men kun 4 prosent velger om. Alle tjenestene er satt opp slik at de i større grad kan måles og kontrolleres, og det blir ofte problemer ved konkurser
Regjeringen underkommuniserer i sitt forslag de viktigste ulempene med fritt brukervalg i eldreomsorgen, hvilke erfaringer Sverige har. Senest siste uke sa den svenske statsministeren at den svenske eldreomsorgen ikke var god , på bakgrunn av covid-19-pandemien. Her er det rom for store forbedringer.
Han sa rett ut at den svenske eldreomsorgen ikke fungerte. Klarere kan det ikke sies.
I regjeringens høringsforslag finnes ingen risikovurdering. Det er en svært tynn faglig høring, mye ideologi og lite fakta. Noe som flere av høringssvarene gir uttrykk for også. Hvis en får mange tilbydere og leverandører, vanskeliggjøres koordineringen, samhandling og samarbeid . Noe som har blitt tydeliggjort også i Norge under pandemien.
Høringsforslaget vil gi økt byråkrati, som igjen gir økte kostnader og mindre faglig handlingsrom. Kommunene gjøres til bestillere og kontrollører. Det vil bli vanskeligere å ivareta de mest sårbare.
Kort fortalt må vi styrke den offentlige eldreomsorgen. Brukervalg er ikke framtiden for god norsk eldreomsorg. Det har vært for liten oppmerksomhet rundt eldreomsorgen i pandemien, og kvalitetskontroll av tjenestene blir vanskelige og kommunene har fortsatt ansvar.
Mitt inntrykk etter å ha lest høringssvarene som er kommet inn, er at kommunene tydeligvis ikke har lest hele forslaget, eller forstått rekkevidden. Svært tynne og intetsigende svar.
Fagforbundet, LO og Pensjonistforbundet har både lest og forstått. Svært gode skriv, hvor de har samme konklusjon: De ønsker ikke større utbredelse av private leverandører. Kommunenes egne tilbud på helse-og omsorgstjenester bør tilstrebes å gi fleksible tjenester som ivaretar brukernes behov. Tjenestene bør være individuelt tilrettelagt, og helsetjenesten i kommunene bør ha tettere dialog med pårørende til de sårbare eldre.
Det bør ikke være overlatt til de private leverandørene å sørge for «bedre kvalitet og brukermedvirkning». Det anbefales blant annet at stimuleringstilskudd heller gis til kommuner som vil bidra med kompetansebygging og kvalitetsforbedringer i kommunens omsorgstjeneste. Dette vil igjen gi mer endringsvillige kommunale helsetjenester. Vi må altså utvikle kommunene. Det er billigste og beste løsning.
Les også:
Hemmeligholder varslingsrapport om kritikkverdige forhold
De hadde holdt korona borte i åtte måneder. Så ringte telefonen til Hilde: – Fikk jo litt sjokk
