Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når jeg tenker på fattigdom og utenforskap, tenker jeg på mennesker som mangler det de trenger for å kunne leve et fullverdig liv, og på mennesker som føler seg utenfor i samfunnslivet.
Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det er foruroligende mange som opplever fattigdom og utenforskap. Og vi finner det på tvers av generasjonene.
Smålige kutt i statlige ytelser gjennom årene har gjort livet vanskeligere for mange, både barnefamilier, enkeltmennesker og eldre som allerede sliter med dårlig økonomi. Mange som lever av sosialhjelp, burde i større grad fått den hjelpen de trenger – for å komme i arbeid, eller for å delta i meningsfull aktivitet tilpasset den enkeltes behov og muligheter. Om ikke dette er mulig, bør de få tilgang på andre varige ytelser, slik at de ikke trenger å gå og hente matposer for å supplere i en trang hverdag. Dette er ikke et velferdssamfunn verdig.
Må si nei til mange barnefamilier i sommerferien: – Det er vondt
Fattigdom og utenforskap koster samfunnet penger, og vi mister verdifulle ressurser, hører vi ofte. Og det er riktig. Men det koster også samfunnsøkonomisk å ikke gjøre noe for å avhjelpe eller forebygge fattigdom og utenforskap. Antakelig er den samfunnsøkonomiske kostnaden mye høyere. Gjennom det å miste viktige ressurser i arbeidet med å utvikle velferdssamfunnet. Det er urovekkende i et samfunn der vi har bruk for mer enn noen gang, kompetanse, arbeidskraft, flere hender inn i helse- og omsorgstjenesten, ja, flere til å være med å bygge og utvikle vårt samfunn.
Alle som mottar sosialhjelp eller faller utenfor arbeids- eller samfunnslivet, bør derfor ha rett til å prøve en meningsfull, relevant og kvalifiserende aktivitet. En aktivitet i enten i privat eller offentlig virksomhet, ideell eller frivillig organisasjon, utformet i samråd med den enkelte. Det er derfor viktig at både Nav og helse- og omsorgstjenestene tilføres nødvendige ressurser og mer kompetanse til å utvikle slike tilbud i samarbeid med brukere, kommune, næringsliv og frivillig sektor.
Snur ryggen til SVs hjertesak: – Blodig urettferdig
Forskning, blant annet gjort ved OsloMet, understreker at barn som vokser opp i familier med lav inntekt, deltar i færre aktiviteter og har større risiko for å falle ut av videregående opplæring og har flere helseplager, noe som kan føre til dårligere helse og livskvalitet når de blir voksne. Denne risikoen har vi ikke råd til å ta som samfunn.
Alle barn har rett til fritid og lek, og å delta i kunst- og kulturliv. For å unngå at noen faller utenfor, må fritidsaktiviteter for barn og unge i kommunal regi generelt være gratis. Høye utgifter til fritidsaktiviteter er et problem for mange familier, ikke bare dem med lavest inntekt.
Også eldre kan føle på utenforskap og fattigdom. Vi hører gjerne om godt bemidlede eldre som reiser verden rundt og som nyter pensjonisttilværelsen med god økonomi. Likevel er det de som har lite og som lever på lav inntekt, men som vi hører lite av i media. Noen eldre vil nok oppleve lav inntekt som problematisk. Andre kan være tilfreds med inntekten, selv når denne er svært lav, noe eldreforsker Siri Ytrehus betegner som et «tilfredshetsparadoks». Likevel kan lav inntekt i likhet med andre grupper være med på å hemme deltakelse også for dem.
I mange kommuner kommer helse og omsorg litt langt ned på prioriteirngslista. Den viktigste oppgaven en kommune har, er å bygge samfunn, noe som er mer enn infrastruktur. Det er tverrpolitisk enighet om å utvikle et samfunn med plass for alle – med muligheter i arbeidsliv, skole, fritid og alderdom. Men det er slik at noen trenger litt ekstra støtte til å fremme sine ressurser og kompetanse.
Jeg tror det er viktig at kommunene utvikler en helhetlig plan for å bekjempe og forebygge både fattigdom og utenforskap. En plan som utvikles i et bedt tverrsektorielt samarbeid internt i kommunen i samarbeid med både frivillige, ideelle aktører. Et krafttak mot fattigdom og utenforskap er god og framtidsrettet folkehelsepolitikk.
Å gjøre noe med fattigdom og utenforskap er utfordrende og sammensatt. Vi må se på årsakene til at det oppstår i vår region – i vår kommune. Vi må ta innover oss hvordan det oppleves av barn og unge, familier enkeltmennesker og eldre.
Å fjerne barnehageplasser i bydel Strømsø er å be om større forskjeller
Og ikke minst: Vi må se om vi benytter oss av de riktige virkemidlene for å avhjelpe og å forebygge både fattigdom og utenforskap. Vi må med andre ord snakke mer om fattigdom og utenforskap. Temaet må komme høyere på den politiske agenda i kommunene. I skolen, i næringslivet og i sivilsamfunns organisasjonene. Slik kan vi synliggjøre hvor gjennomgripende fattigdom og utenforskap virker inn på hverdagsliv for enkeltpersoner, familier og eldre. Dette krever noe av politikere, kommune, organisasjonslivet og oss som enkeltmennesker i det daglige, i form av både inkludering og oppmerksomhet.
Sammen kan vi gjøre noe med dette. For som FNs 17. bærekraftsmål forplikter oss på: «Vi må samarbeide for å nå målene».