ÅSSIDEN: Elisabeth Farkas kjente det bare plutselig i magen og sa det til datteren sin: «Det er noe gærent. Det har skjedd noe med Harald!»

Morgenen før hadde kjæresten rullet ut fra gårdsplassen på Konnerud for den årlige turen til motorsportbanen Nürburgring i Tyskland. Denne gangen med tre kamerater. I mer enn 20 år har Harald Falck kjørt motorsykkel på det som anses som en av verdens tøffeste racingbaner.

Harald hadde godt over 1.000 runder på Nürburgring og holdt kurs for andre.

Han kalte det den siste gutteturen. Tenk på det nå …

– Begynte å gråte da jeg så henne

Harald ringte alltid hjem hver kveld når han var på tur. Denne augustkvelden hørte Elisabeth ingen ting. Hun prøvde å ringe ham, men fikk ikke svar. Heller ikke kameraten svarte. Det hun ikke visste da, var at de to som hadde kjørt sammen på banen lå på hvert sitt sykehus.

Da hun til slutt fikk tak i en av de andre kompisene, var svaret skremmende: «Vi vet ikke hvor de er, annet enn at det sannsynligvis har skjedd noe.» Haralds datter fikk morgenen etter tak i ambassaden. Faren lå i koma på intensivavdelingen i Koblenz.

– Jeg husker jeg bare måtte sette meg ned litt, forteller Elisabeth.

På første fly til Tyskland spant de samme tankene rundt i hodet hennes: «Han må ikke dø! Han som er så sprek, en sportspropell som løper og går på ski. Han må være sterk nok. Han kan ikke dø fra meg!»

På sykehuset kunne de tyske pleierne senere fortelle at Harald våknet da han hørte kjærestens stemme utenfor rommet. Da hun kom inn, åpnet han øynene.

– Jeg begynte å gråte da jeg så henne, forteller han.

– Det var skummelt å se alle maskinene. Han så helt døende ut, forteller hun.

Det var skummelt å se alle maskinene. Han så helt døende ut.


Kjente ikke beina sine

Det siste Harald husker er at han var på butikken og at han klargjorde sykkelen i garasjen. Ulykken har han bare fått gjenfortalt. Kjølesystemet på en eldre bil rett foran dem kollapset i varmen. Asfalten var plutselig full av glykol, som er nesten like glatt som olje.

Kameraten rakk akkurat å se at Harald skled rett i bakken, før han gjorde det samme.

Slik så sykkelen, en Triumph 675R, ut etter ulykken.

Tysk politi undersøkte sporene og har ifølge paret forklart at de tror Harald traff autovernet, for så å bli slengt tilbake bortover asfalten med sykkelen knusende over seg. Selv om han hadde både ryggskinne og brystskinne, ble resultatet brudd i ryggen, tre ødelagte ryggvirvler og brudd i ryggmargen, 13 ribbeinsbrudd, brudd i lungebeinet, foten og håndleddet. Kameraten gikk det bra med.

– Jeg kjente fort at jeg ikke klarte å bevege beina da jeg våknet på sykehuset, så jeg skjønte det var alvorlig.

Elisabeth satt ved sykesengen helt til hun ble kastet ut om kvelden. Hun gjentok det samme om og om igjen mens hun knuget hånda hans: «Dette skal vi klare sammen. Det må gå bra. Du må leve, du må leve. Jeg klarer det ikke hvis du ikke lever.»

– Jeg lovet ham at jeg skulle sitte der og holde hånda hans til jeg fikk beskjed om at han var bedre.

Og det gjorde hun hver dag i to uker, før han var sterk nok til å bli fløyet med ambulansefly i Norge.

Før ulykken var Harald en aktiv og sprek fyr. Her fra Via Ferrata i Val Gardena i 2015.

– Barnehagenivå

Hjemme i Norge ventet fem uker på Drammen sykehus og et halvt år med opptrening på Sunnaas. Men at jobben for å bevare kjærligheten skulle bli vel så tøff som å tilpasse seg et liv med rullestol, var ingen av dem forberedt på.

– Vi har vært sure og sinte begge to, sier Harald.

– Det var barnehagenivå på kranglingen, legger Elisabeth til.

De hadde hvert sitt havarerte ekteskap bak seg, men fant den store kjærlighet da de møttes på sukker.no i 2010. Seks fantastiske år fulle av reiser og opplevelser hadde de hatt, før ulykken skjedde i 2016. Harald hadde akkurat solgt huset sitt og kjøpt seg inn i hennes. De hadde pusset opp både bad og kjøkken. Han skulle gå av med pensjon og de skulle bare nyte resten av livet sammen.

– Jeg hadde god tid til å sitte alene i det store huset og tenke. Skal jeg forlate mannen jeg elsker fordi det blir vanskelig nå, eller skal jeg tenke litt annerledes?

Elisabeth valgte å selge huset og fant en ny leilighet som skulle bygges på Åssiden. Sammen flyttet de inn i en liten omsorgsleilighet mens de ventet.

Jeg skjønte det ville bli en forferdelig reise.

Vi vet ikke hvor vi havner, men vi er i alle fall sammen.

Elisabeth

Forbannet på legen

– Jeg husker at jeg ikke ville akseptere at beina var tapt for alltid. Jeg skal gå igjen, sa jeg, forteller Harald.

Legen på Drammen sykehus svarte ifølge Harald rett ut at det kunne han bare glemme. Det gjorde Harald forbanna, så han svarte:

– Det får du ikke lov til å si. Ikke ta fra meg håpet! Jeg veit at det urealistisk, men håpet må jeg få lov til å ha.

I dag, fire år seinere, har han akseptert at han mest sannsynlig alltid skal sitte i rullestol. Han savner frihetsfølelsen ved å kjøre motorsykkel, kjøre slalåm og dykke, men nyter at han kan komme seg ut med håndsykkelen.

– Takket være den sterke kjærligheten vår, lever vi et ordentlig bra liv. Bare at det er litt annerledes, sier Harald.

Håper andre kan lære

Begge har hatt tunge stunder og trodd at forholdet ville ryke.

– Jeg var nok selvsentrert og syntes sikkert synd på meg selv. Jeg behandlet henne urettferdig og var nok til tider litt urimelig.

– Det var du! ler Elisabeth, før hun stryker ham over hånden.

Selv innså hun i ettertid at hun slettes ikke hadde vært tålmodig og at frustrasjonen for ofte fikk koke over. Begge måtte lære seg å snakke om ting som dukker opp, være rausere og tilgi fortere. De deler sin historie for å vise andre at det er mulig å skape et godt liv, også når alt ser helt svart ut.

– Jeg håper så inderlig folk som krangler om småting kan lære litt av det vi har opplevd, sier Harald.

Hver kveld har de en fast prosedyre. Han klør henne på ryggen på sengekanten, før hun kryper inntil ham. Harald, som i høst fylte 71 år, forteller at han har det aller best når han holder rundt kjæresten om kvelden og kjenner at han gleder seg til en ny dag sammen.

I år, ti år etter at de første gang møttes, ble de mann og kone.

Nå har vi det bedre enn noen gang fordi vi har skjønt en del ting.

Elisabeth