Jeg ble både skuffet og lei meg når jeg leste hvordan Jon Helgheim i en kronikk i Drammens Tidende 20. mai omtalte innvandrere som lykkes i Norge.

Helgheim er en stortingsrepresentant som skal være en ombudsmann for alle i sitt valgområde.

Etter å ha fulgt med og sett på nært hold hvordan innvandrere må jobbe, kjempe for å komme i posisjon til å søke en fast jobb i Norge, så er ikke dette «å slumpe til å lykkes …», kjære Helgheim. Dette er en kamp som kan pågå i mange år, først gjennom norskopplæring, grunnskoleutdannelse, yrkesutdannelse, førerkort osv.

Forutsetningene for teoretisk skolegang er meget forskjellig, men de jobber og står på for å få sitt vitnemål. Mange i kombinasjon med en deltidsjobb, så dagene blir lange. Hjemme har de en stor familie som skal ivaretas.

Andre forsøker veien gjennom språkpraksis, mer praksis, vikariater, flere vikariater, kurs, bussførerkort, godkjenning som taxisjåfør m.m. De skriver CV, leverer søknader, men får sjelden noe svar.

Men etter hvert får mange både en formell kompetanse (et fagbrev, yrkessjåførkurs, bussførerkort) eller vist fram sin realkompetanse. De komme endelig, etter mange år, i posisjon til å søke en fast jobb.

Her i Drammen, Helgheim, vil du finne innvandrere i førersetet på bussene, på alle sykehjemmene, hjemmesykepleien, de vasker barnehager, butikker, skoler, kontorer, de plukker deg opp i taxikøen, de driver egen business (frisører, handel), ja de holder samfunnet i gang.

Mange har såkalte samfunnskritiske jobber, Norge var avhengige av disse når landet nylig var stengt ned. Alle disse «slumper ikke til å lykkes», de lykkes fordi de har stått på i mange år, jobbet hardt.

Jeg ser daglig stoltheten til de som har fått fast jobb, arbeidsgiverne har fått gode arbeidstakere og samfunnet har glede av disse ressursene.

Som politiker, Helgheim, må du være mer opptatt av og legge til rette for at flere lykkes, enn å forsøke å svartmale en virkelighet du ikke har noe kunnskap om. Norge har mye verdifull ubenyttet ressurs i disse menneskene.