Hva skjer når vi ikke kan stole på at reaksjonene vi har på verden er «riktige»?

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SpaltistStore deler av å vokse opp er å finne deg selv. Eller komme til en slags enighet med deg selv om hvem du er. Du blir gitt noen forutsetninger:personlighet, evner, bagasje fra foreldre, hvem du henger sammen med som yngre. Kanskje en slags subkulturell identitet, råner eller svartmetaller, eller friluftslivsmenneske.

I løpet av livet er en del av prosjektet å få hele deg-et, hele selvet, alle tingene inni hodet ditt til å stemme med hvordan du eksisterer i verden. Programmere hodet til å fungere sammen med omgivelsene. Dette er problemet for de av oss med litt rusk i maskineriet. Hva skjer når vi ikke kan stole på at reaksjonene vi har på verden er.. Vel.. «riktige”?.

Panikkangst

Denne helga ble jeg kjørt veldig fort til legevakta i en taxi. En lei luftveisinfeksjon har ført til hostekuler som skjærer gjennom marg og bein. Stemmen min kunne sklidd rett inn i en zombiefilm. Men det var ikke hosten som sendte meg på legevakta.

Det var at følelsen av å ikke kunne puste mellom hostekulene sendte meg rett i panikkmodus. Panikkangst.


Kroppen og hodet har rasjonelle måter å håndtere frykt på. Dette er irrasjonelt. Hodet får inntrykk utenfra og bestemmer seg for at denne situasjonen er livsfarlig og noe må gjøres fordi du er på vei til å dø. Og nå skal jeg ikke glosse over realiteten her. Det er så lett å snakke i små bokstaver og maleriske eufemismer, som får ting til å virke som «bare innbilning» eller «lett ubehag». Det er ikke småting.

Når hodet faktisk har bestemt seg for at du er i livsfare holdes det ikke igjen med virkemidler. Da er det full kjøring av alle tiltak på en gang. Du er bombesikker på at du skal dø. Kroppen bestemmer seg for å kjøre kriseprotokoller. Det er mulig at kriseprotokollene ikke helt fungerer i kontorlandskap vekk fra livet på savannen.

Ti år siden sist

Pulsen gikk opp. Jeg gispet etter luft og hyperventilerte, svimet rundt i huset og la meg ned på gulvet mens jeg ropte etter mannen min med fortvilet stemme i det håp om at han kunne hjelpe meg. Fingrene var kalde og jeg skalv, magen svellet opp under lungene og føltes som om den skulle kvele meg innenfra. Jeg hadde intenst lyst til å spy for å få lettelse i kroppen, brystet sprengte av smerte. Dette var ikke noe hjernen som innbilte seg, dette var hjernen som satte i gang kroppens systemer totalt utenfor min vilje og evne til å gjøre noe med det.

Det er vel ti år siden sist anfall, så jeg var litt ute av trening. Panikkangst er noe du på et vis kan bli bedre på å ha om du er heldig, lære deg å kjenne det igjen og ikke kjempe mot. Å lene deg inn og surfe på den litt med vissheten om at dette går over snart. Det fjerner ikke symptomene, men å ikke kjempe mot kan roe det hele litt ned. Det er mulig å fokusere på mønsteret i tapetet og riktig konsentrere seg om et fast og holdbart punkt i verden.

Men denne gangen hadde jeg en hoste og det kunne jo faktisk ha blitt en lungebetennelse ut av den. Så til legevakta med meg.

Det filosofiske spørsmålet

På legevakta klarte jeg mellom gispingen etter luft si ifra at jeg har en psyk-historie, som jo er litt viktig informasjon for anamnesen. Så var jeg på besvimelsens rand og måtte bæres inn mens hodet sakte slo seg av mot min vilje. Etter at noe helsepersonell hadde gjort helseversjonen av å pirke litt på meg med en pinnem, fikk jeg en resept mot å ikke få til å puste (takk til legevakten i Drammen), og jeg kunne gå hjem på egne bein.
 

Så her er det filosofiske problemet: Om det eneste jeg har mellom meg og verden er hjernens tolkning, og hjernen klarer å bestemme seg for at den riktige reaksjonen på verden er å hyperventilere til jeg svimer av, vor mange av resten av beskjedene jeg får fra hodet mitt er da ekte? Hvor mye av det «jeg» gjør er egentlig basert på total svindel og løgn og misforståelse fra hodets side? Smaker godteri egentlig søtt? Er det egentlig gøy å spille candy crush? Hvem er det som bestemmer over «meg»?

Det er kanskje ikke lurt å tenke for mye på det. Men heller ta en is i parken i sommersola.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags