For et år siden fryktet vi alle for hvordan vi sammen skulle komme oss gjennom påsken og nedstengningen av samfunnet. Det samme spørsmålet stiller vi ett år seinere. Pandemien er blitt et maratonløp, og det er gjerne slik med seige langdistanseløp at det er de siste kilometerne som er de mest utmattende og avgjørende.

Første skoledag er et minne vi alle bærer med oss som et av livets store øyeblikk. De som begynte i første klasse i fjor høst, har aldri opplevd en vanlig skolehverdag. Et helt år er i ferd med å forsvinne i en kontinuerlig unntakstilstand. Barna er blitt innprentet at naturlig nærhet er noe vi skal unngå, at dagligdags lek og sosiale aktiviteter er noe en ikke kan ta for gitt. Barna er blitt fratatt noe viktig. De er også pandemiens ofre.

«Look to Norway», sa en amerikansk president en gang. Sammenlignet med andre land, har vi kommet oss bra gjennom pandemien. Verken en vellykket strategi eller et effektivt helsevesen er den viktigste årsaken til det.

Hovedårsaken er du som har tatt ansvar og opptrådt solidarisk. Du som har brukt munnbind, holdt avstand, vasket hender i sprit og lojalt gjort det fagfolkene har sagt at vi skal gjøre. Du som gjennom din atferd har holdt viruset i sjakk, enten viruset er kinesisk eller opptrer i den mer smittsomme og enda farlige britiske versjonen. Du som har vist empati og vært solidarisk overfor dem som er mer sårbare for smitte enn deg selv.

Derfor er det du, og dermed oss alle, som er hovedårsaken til at vi har kommet oss gjennom krisen så bra som vi har. Hjertelig takk! Nå skal vi gå de siste kneikene også. Det skal vi gjøre sammen.

I fjor på denne tiden var jeg ekstra opptatt av de sårbare barna som vi visste ville bli særlig utsatt da samfunnet stengte ned. Det er fortsatt stor grunn til bekymring for disse barna og vi kjenner ikke ennå de sosiale konsekvensene av nedstengningene. Men Norge er ett av få land som har klart å holde skoler åpne under pandemien. Det har vært viktig for å kunne følge barn og unge tett. I tillegg har vi svært dyktige ansatte i skole, hjelpetjenestene og i helse som hver dag ser og følger opp elevene.

Dette gjelder ikke minst i Drammen kommune, ikke bare i skolen, men i sykehjem, omsorgsboliger, hjemmetjenesten, i barnehage – alle dere som hver dag har strukket dere langt og lenger enn langt for å hjelpe de mest sårbare, i alle aldre. Dere er pandemiens helter!

Når smitten nå øker, særlig blant de unge, skyldes ikke det primært smitte i skolene, men det har utgangspunkt i sosialt samvær på fritiden eller smitte fra familiemedlemmer. Derfor er påsken så viktig for å begrense smitten. Vi må ha så få kontaktpunkter som mulig. Det farligste tegnet vi ser nå er tretthet etter et år med tiltak og nedstengninger.

Her om dagen hørte jeg ei ung jente si at hun var ensom og lei seg. Hun hadde ikke kjæreste og følte rett og slett at livet var i ferd med å gå fra henne. Hva skulle hun gjøre nå?

For oss voksne sklir årene nesten umerkelig i hverandre. Er du 18 eller 20 eller 25 er et år som en epoke, et langt kapittel. Behovet for å møte jevnaldrende etter måneder med isolasjon og begrenset sosial kontakt er så stort at det er nesten ikke til å holde ut. Isolasjon er unaturlig og gjør vondt. Det er ikke slik noen skal ha det, verken unge, voksne eller eldre. Da er det lite som frister mer enn en hjemmefest fordi foreldrene har reist på hytta. Eller et påskeselskap i gode venners lag. Så fristende og så farlig!

Vi må ikke tillate at pandemien vokser ut av kontroll, sykehusene sprenges og nye mutasjoner oppstår fordi vi alle, unge som eldre, ikke lenger er så strenge med oss selv. Vi har holdt ut i tolv måneder. Vi må holde ut litt til.

Derfor har vi måttet gå til det drastiske skritt å stenge ned samfunnet enda en gang, for å begrense smitten og for at samfunnet skal kunne vende tilbake til normalen så fort det lar seg gjøre.

Mange, og slett ikke bare de unge, merker presset. Det er mange enslige og eldre som kjenner på ensomheten. Deler av næringslivet sliter, og rammes igjen hardt. Nedstengningen får konsekvenser for ansatte og deres familier, for næringslivet og for verdiskapingen vi alle er avhengige av. Når økonomien rammes, kommer også frykten – frykten for å miste jobb og frykten for hva fremtiden må bringe. Vi ser nå bare toppen av dette isfjellet, og en dag vil dette bli vår viktigste oppgave. Arbeid til alle er alltid jobb nummer én.

Vi har lært mye i det året vi har lagt bak oss, om hvordan vi tar vare på hverandre. Vi blir helt sikkert klokere når vi får evaluert hele pandemien. Det er helt sikkert begått feil, selv om de er gjort i den beste hensikt. Men i motsetning til i fjor på denne tiden, ser vi lys i enden av tunnelen. Fram mot sommeren vil en stor del av befolkningen være vaksinert. Det betyr ikke slutten for pandemien, men det vil være begynnelsen på slutten, fordi vi igjen kan se konturene av de normale hverdagene vi alle lengter etter.

Derfor gjelder det å holde ut litt til, den siste kilometeren av maratonløpet, og så skal vi sammen ta fatt på alle de utfordringene som venter i tiden etter pandemien. En ting er jeg helt sikker på etter å ha opplevd den styrken, det bålet av vilje som har gjennomsyret alle gode krefter det siste året: Dette klarer vi, fordi vi gjør det sammen!