Gå til sidens hovedinnhold

Høyre var et parti å stole på. Som ikke løp etter den til enhver tid rådende stemning blant folk.

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi som elsket Høyre.

Det første politiske partimøte jeg var på var i Høyre i Drammen i 1963. Selvfølgelig. Høyre var min fars parti. Og far, ja han kunne jeg stole på. Det var ikke alltid han var like smart syntes jeg selvfølgelig som den tenåring jeg var. Men far var ærlig, mente alltid det beste og, som sagt, til å stole på.

Derfor var Høyre hans parti. Et parti som sto fast på trygge verdier. Som ville det beste for folk og land – og ikke minst – for de kommende generasjoner. Et ansvarlig parti til å stole på, som min far. Derfor ble også Høyre mitt parti.

Så viste det seg etter hvert at min politiske legning gikk mer i retning av sentrum: KrF, Sp, V.

Les også

«Nei til bomringens» partiprogram: – Dette minner meg om tullepartiet til Johan Golden

 

Likevel, innerst inne heiet jeg på Høyre. Når det partiet hadde en hånd på rattet kunne det ikke gå riktig galt med landet. Det var tryggest da. Selv om stemmen min gikk til andre, var det likevel med en smule lettelse når Høyre klarte seg bra.

Barnetro

«Barnetro» er et begrep jeg som prest ofte kommer bort i. – Jeg har da beholdt min barnetro, får jeg høre fra tid til annen. – Barnetroen har gitt en trygghet gjennom livet.

Derfor er det ekstra vondt for mange når barnetroen ryker. Noe grunnleggende blir borte. Hva har vi da igjen?

Litt slik føler jeg det nå. Min barnetro på et ansvarlig Høyre som klokt og trygt loste oss gjennom alle slags utfordringer er borte. Et parti å stole på. Som ikke løp etter den til enhver tid rådende stemning blant folk. Slik de selv tolker den.

Les også

Den store bomdebatten: - Med slike venner, trenger du søren ingen fiender!

 

– Vi skal lytte til folket, sies det fra Høyre. Så fint. Men hvilket folk skal det lyttes til? De som trenger en buss? De som sliter med pusten i eksosbyen Drammen? De unge som begynner å uro seg for om de har en framtid på en jord som blir mer og mer utarmet?

Det er med sorg jeg opplever at min første kjærlighet er borte og barnetroen har raknet.

Men jeg har et lite håp. Som prest har man alltid det. I kirken snakker vi om det å komme til sans og samling og omvende seg. Er det håp?

Dag Arne Roum døde tirsdag 4. juni 2019. Dette er det siste innlegget han skrev. Innlegget er publisert etter ønske fra familien.

LES OGSÅ: Tidligere sogneprest Dag Arne Roum omkom i kanoulykke: – Det var et hardt slag

Kommentarer til denne saken