Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
J.R.R. Tolkiens hovedverk Ringenes herre er aktuelt om dagen. Amazon Studios’ TV-serie Ringenes herre: Maktens ringer har rullet over skjermene siden 2. september, til glede for noen og ergrelse for andre. Det er snakk om verdens klart dyreste TV-produksjon til nå, med en prislapp på omtrent 4,6 milliarder kroner bare for første sesong. Det er åpenbart at serieskaperne håper at den skal bli et populærkulturelt fenomen minst på linje med Peter Jacksons tre Ringenes herre-filmer fra 2001–2003.
Moderne trekk
Hvor tro Maktens ringer vil vise seg å være mot Tolkiens originale tekster, er inntil videre oppe til (heftig) diskusjon. Handlingen i den nye serien er satt tusenvis av år før handlingen i Ringenes herre. Visuelt vil mange seere ut fra de første episodene assosiere den med europeisk middelalder og oldtid, med rustninger, sverd og kapper – og foreløpig uten de trekkene som stakk klarest av fra et slikt bilde i Jacksons filmer, som hobbitenes piperøyking og dyrking av poteter. I Tolkiens bok er det langt flere slike «moderne» trekk, som klokker på hobbitenes peishyller, paraplyer og jevnlig ombæring av post.
Ringenes herre, boka altså, er et svært mangfoldig verk som skildrer en rekke distinkte kulturer. Men hvor kom inspirasjonen til det egentlig fra? Hva slags innflytelser har formet det? Dette kan være nyttig å vite mer om, ikke minst når boka på sett og vis skal sloss med svært påkostede filmer og TV-serier om publikums oppmerksomhet.
To typer av inspirasjonskilder framstår som spesielt viktige, nemlig filologi/mytologi og religion.
Et rotfestet verk
Tolkien var professor i gammelengelsk. Han beklaget alltid at den gammelengelske (angelsaksiske) kulturen nærmest var gått under på 1000-tallet, og ønsket sterkt å vise den fram og knytte bånd tilbake til den. På 1910-tallet satte han seg faktisk fore – i ungdommelig overmot, kan vi si – å prøve å gjenskape den tapte engelske nasjonalmytologien, litt slik Elias Lönnrot hadde gjort et par generasjoner tidligere med nasjonaleposet Kalevala i Finland. Det går an å se Ringenes herre som et sent og ikke planlagt sideskudd på nettopp dette prosjektet.
Inn i skrivingen, som tok mer enn tolv år, pøste han sin enorme kunnskap ikke bare om gammelengelsk, men også om norrønt språk, historie, kultur og arkeologi. Dette supplerte han med sin brede orientering i nordvesteuropeiske tradisjoner av mange slag. Når mange lesere synes å fornemme at boka virker rotfestet og ekte, er det nok dette de merker, for Tolkien respekterte sine kilder.
Et grunnleggende religiøst verk
Den andre vesentlige typen av inspirasjon er altså religion, nærmere bestemt katolsk kristendom. I en sekularisert tid er det mange som synes at dette er litt ubekvemt å forholde seg til, og de har dessuten ikke sett noe til religion i boka. Den er nemlig så å si kjemisk fri for kirker, templer, kulter, presteskap og desslike.
Likevel er det ikke til å komme fra at Ringenes herre er gjennomsyret av forfatterens kristne tro. Boka er «selvsagt» et «grunnleggende religiøst og katolsk verk», skrev han en gang, men dette var «absorbert inn i fortellingen og symbolikken».
Indirekte religion
Når det ikke finnes åpenbare henvisninger til religion i boka, er det ikke minst fordi den foregår i en førkristen fortid. Indirekte henvisninger finnes det på den annen side mange av. Mange har sett Kristus-skikkelser i Frodo (Herrens lidende tjener), Aragorn (den seirende konge) og Gandalv (som ofrer seg for andre og til og med står opp fra de døde).
Påkallelsene av valaen Elbereth, som Frodo tyr til flere ganger når han står overfor store farer, kan minne sterkt om katolikkenes påkallelse av helgener, særlig Maria. Saurons Mørketårn faller den 25. mars, Maria bebudelsesdag, og etter gammel tradisjon den sjuende dag i Skapelsen og dagen da Jesus ble korsfestet. Og så videre.
Det viktigste utslaget av Tolkiens livssyn i Ringenes herre er nok likevel et annet, nemlig at boka forfekter en allmenngyldig moral. I Ringenes herre holder forfatteren fram et knippe gamle dyder, som vennskap, ydmykhet og trofasthet. «Godt og ondt har ikke endret seg siden i fjor; heller ikke er de ett blant alver og dverger og noe annet blant mennesker,» som han lot en av hovedpersonene si. Verdiene var dem Tolkien selv trodde på, dem han fant i sin tro og som han så på ikke som noe man kunne si seg mer eller mindre enig i, men som realiteter man måtte tilpasse seg.
«Alt som er sett eller tenkt eller lest»
Så finnes det selvsagt en hærskare av andre, stundom rent tilfeldige påvirkninger. Fortellinger vokser «som et frø ut av sinnets bladjord: ut av alt som er sett eller tenkt eller lest», for igjen å sitere Tolkien.
Dette kan være mer eller mindre interessant. Mange har sett hans erfaringer i skyttergravene under første verdenskrig gjenspeilet i Daudemyrene i Ringenes herre, eller vet at hans bryllupsreise til Cheddar Caves i 1916 speiles i Aglaronds glitrende grotter under fjellene i Rohan. Det er liten tvil om at alvedronningen Galadriel ville framstått annerledes (eller ikke framstått i det hele tatt) om ikke Tolkien hadde lest H. Rider Haggards eventyrroman Hun.
Slike forbindelser er det mange av. Men i forhold til filologien og religionen, kan de forklare langt mindre av hvorfor Ringenes herre er et verk mange knytter seg til.
Agøy forteller om Tolkiens forfatterskap på Lørdagsuniversitetet, Lier bibliotek 24. september.
Derfor smalt det i byen
Maria Voss (43) ble kastet ut av sine egne: – Jeg var naiv og dum
