Gå til sidens hovedinnhold

Hva kan vi lære av Frps mange kriser?

Artikkelen er over 1 år gammel

Ove Vanebo, tidligere Fpu-leder og statssekretær fra Øvre Eiker, har stått midt oppi flere kriser i norsk politikk. I denne kronikken mener han det er mye å lære av blemmer og vellykket krisehåndtering i eget parti.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norsk politikk har vært lammet av kriser de siste årene: Tull med reiseregninger, #MeToo, justisministre som byttes hyppig og tvilsomme SMS-meldinger til Liv-Signe Navarsete er bare noen av sakene fra avisforsidene. Men hvorfor oppstår disse krisene? Og hva kunne vært gjort for å unngå dem?

Som tidligere lokalpolitiker i Øvre Eiker og Buskerud fylkesting har jeg sett nok av lokale krumspring, og har selv fått min andel negative oppslag. En rikspolitisk sak jeg var med på å håndtere som sentral leder for Fremskrittspartiets Ungdom skiller seg likevel mest ut, og bør gi lærdom også til andre, ikke minst lokalpolitikere som kan få kritisk søkelys på seg.

I mars 2011 eksploderte avisene med dekning av den såkalte Birkedal-saken – som også fikk mye omtale i Drammens Tidende. Kort sagt gikk saken ut på Fremskrittspartiets sentralstyremedlem Trond Birkedal ble pågrepet av politiet, mistenkt for å ha snikfilmet unge gutter. Senere ble det også avdekket at han hadde hatt seksuell omgang med en mindreårig gutt.

FrP håndterte krisen dårlig, slik at saken ble en «dobbeltkrise». I tillegg til selve saken, ble også håndteringen en krise. Hva gikk galt og hva kan vi lære av saken? Dette skriver jeg mer utdypende om i boken, Krisehåndboka, som nettopp er utgitt.

For det første gikk det, som det ofte gjør, galt med realitetsorienteringen da krisen sprakk. Altfor ofte er den innledende reaksjonen fra de som er involvert, noe i retning av «var dette alt?», eller «dette blir da ingen stor krise?» Dette tenkte også vi som håndterte saken etter det første oppslaget.

Når krisen først er ute, vil det imidlertid komme flere saker, og gamle saker kan bli trukket frem igjen. I Drammensdistriktets lokalmedier ble det for eksempel trukket frem en rekke eldre tabber da Drammens varaordfører Yousuf Gilani ble omtalt i forbindelse med at han solgte en bolig med ulovlige byggetiltak. I denne avisen skrev politisk redaktør en kommentar med overskriften «Hvor mange politiske liv har egentlig Yousuf Gilani?» Også i Birkedal-saken dukket det opp flere gamle saker, som media trakk frem for å underbygge at partiet ikke hadde lært.

Etter at realitetene til slutt siger inn, havner du i en sjokkartet tilstand, blir nervøs og har lyst til å flykte fra alt. Du klarer ikke å ha en realistisk, nøktern forståelse av situasjonen. For egen del var saken som en kollisjon i sakte film, der jeg tidvis følte meg fullstendig hjelpeløs. Flere journalister stod utenfor leiligheten min til midnatt, og jeg måtte sove over andre steder for å unngå mediene.

Både omverdenen og interessentene – ansatte, velgere, medlemmer – måtte få forklaring på hva som var skjedd og hvordan saken håndteres. Problemet med FrPs respons i saken, var at den ble altfor fokusert på det mekaniske og formelle. Partiets talsmenn uttrykte at partiet hadde fulgt sine egne «etiske retningslinjer». Men dette var fullstendig likegyldig for de som så saken utenfra. De ville vite hva som var skjedd og hva som var gjort i saken, ikke om et internt regelverk var fulgt.

Ved å kjøre en ganske firkantet, og til tider tøff tone, virket det som om partiet var mindre opptatt av de som var rammet av problemene, og mest opptatt av å skjerme seg selv. Dårlig håndtering fører ofte til at flere ønsker å ta avstand fra organisasjonen det gjelder, noe som også skjedde med partiet. Flere av FrP-politikerne skjelte ut partiledelsen for egen håndtering.

Hva skulle vært gjort annerledes?

Sigbjørn Aanes, Erna Solbergs tidligere spin-doctor, har sagt det greit om kriseråd: Skaff deg hjelp! Du behøver innspill fra noen som ikke selv er i krisen. Det behøver ikke å være en PR-ekspert, men noen med en kritisk distanse til saken. Noen som kan fortelle deg om saken fremstår som mye verre enn det du selv oppfatter.

Og der kommer neste lærdom: Hvordan krisen oppfattes og hvordan den bør møtes, vil variere ut fra de konkrete omstendigheter. Manglende tilpasning fyrte opp under konflikten. Det spiller naturligvis en rolle om den som er forbannet på deg er skatteetaten eller en ung person som har blitt utsatt for overgrep. Du må derfor før responsen se på: Hvem er det som er utsatt for urett? Hva skyldes feilen? Hvem hadde ansvaret for å følge opp?

Kriser er sjelden «noe som plutselig skjer», men oftest noe som bygger seg opp. Allerede to år før saken sprakk i media, ble partiet kjent med beskyldninger om seksuell omgang med mindreårig. Hadde det blitt gjort enda mer for å håndtere saken, ville i det minste denne delen av saken fått mindre dekning.

En annen lærdom er å legge kortene på bordet raskt, og selv ta initiativ til å fortelle om saken. Dersom du kommer skeivt ut, må du finne noen som er villig til å dekke andre sider av saken. Da kan du også selv styre budskapet bedre.

For egen del tok jeg tak i budskapet da vi ble kontaktet av Drammens Tidende etter at saken hadde rast i de riksdekkende mediene over mange dager. Lokalavisa ville ha en ny vinkling. Vi ga da Drammens Tidende eksklusiv informasjon om hvordan saken var håndtert, og unnlot å gi intervju til andre, slik at de øvrige avisene måtte sitere det vi ga til lokalavisa. Da fikk vi formidlet at mer var gjort enn det de første oppslagene kunne tyde på.

Et endelig punktum for saken ble satt da partiet lagde en egen rapport som gjennomgikk saken, og analyserte hva som gikk feil. Rapporten var svært selvkritisk for FrP, men tydeligheten gjorde at mediedekningen av den ble raskt ferdig, fordi alt ble lagt frem for offentligheten.

En viktig grunn til at jeg skrev boken om krisehåndtering, er at det var mye dårlig oppfølging av kriser. Dessverre har de siste årenes kriser i norsk politikk, i alle partier, vist at det fremdeles er mye å gå på hva gjelder forberedelser og trening. Den neste krisen kommer før vi aner.

Lokalavisene får antagelig nok skandalestoff å skrive om allerede i valgkampen.

Kommentarer til denne saken