Gå til sidens hovedinnhold

Hva risikerer jeg hvis jeg åpner opp?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva risikerer jeg hvis jeg åpner opp?

Hvorfor er det så vanskelig?

Jeg sitter på Modum Bad og har utsikt mot noen fine omgivelser. Mange synes det gir ro til å jobbe med seg selv, til å ta tak i vanskelige temaer som man helst vil skyve langt bort.

Oppi åsen her finner vi verdens største hoppbakke, der vi jubler over dem som satser og som svever lengst. Listen over grunner til at det er uaktuelt å sette utfor der er lang. Skrekken, panikken og kræsjlandingen.

Tenk på hoppkanten når du så forestiller deg personen som har sin første samtale med en terapeut:

«Det jeg vil si nå har jeg aldri sagt til noen før – kan du garantere meg at jeg ikke kollapser og får det verre hvis jeg sier det høyt?»

Nei, det kan jeg ikke. Det kan ingen terapeuter, leger, prester eller bestevenner. Det er en risiko ved å si noe høyt, det føles tryggere å holde det inni seg, der det har vært gjemt i alle disse årene.

Men det finnes også en mulig gevinst der – en lettelse, løsning eller en forløsning. Du kjenner kanskje en trang til å hoppe ut i det og fortelle hvordan du egentlig har det. Angsten, de mørke tankene, skammen, minnene som du helst vil skal forsvinne, dine altfor godt bevarte hemmeligheter. Slippe maska. Kanskje er det nå du vil ta sats.

Hvis du er mann, er sjansene store for at du lar det bli med tanken. Og i hvert fall sitter det langt inne å oppsøke en profesjonell samtalepartner. Allikevel er det noen som våger, og i terapisamtaler med dem har jeg fått et innblikk i hvorfor det har tatt så lang tid.

Her er noen klassiske bekymringer:

Tenk hvis jeg bare begynner å gråte, og aldri slutter igjen.

Vil andre tenke annerledes om meg, nå som jeg går i samtaleterapi? Kollegaene, kjæresten, barna?

Havner jeg i en offerrolle jeg aldri kommer meg ut av?

I samtalene kan vi også møte mennesker som kommer til å bli fryktelig skuffet. De som har skyhøye forventninger til den befrielsen som vil oppstå bare man får sagt det, åpnet opp, «tømt seg». De drømmer om at møtet med terapeuten fører til at ordene stokker seg helt riktig, slik at den indre smerten kan oversettes til et forståelig språk. Og kanskje den dyktige terapeuten får sagt de velvalgte ordene som løsner opp i floken.

Ja, noen begynner å gråte, allerede i den første terapitimen. Mer intenst enn de noensinne har grått før.

Hvis man aldri har gått i psykoterapi, er det mye som er nytt. Samtalen har noen rammer, og de rammene tar terapeuten hovedansvaret for. Det handler om taushetsplikt, om at samtalen starter og slutter til avtalte tidspunkter, og så videre. Rammene skal gi trygghet og forutsigbarhet. Du har terapeuten til din rådighet. Hun eller han forholder seg allikevel mer nøytral til det du sier enn hva bestevennen din gjør, men på ingen måte likegyldig.

Fast spalte: «Hverdagspsyken»

Hva er følelser? Og hvordan takler vi dem? Hva er normalt og når bør man oppsøke hjelp?

I en fast spalte vi har kalt «Hverdagspsyken», skriver fagfolk ved Modum Bad om temaer innenfor psykisk helse.

Spalten publiseres samtidig i Drammens Tidende og Bygdeposten.

Når du går derfra igjen har du det kanskje allerede litt bedre. Eller kanskje du i hvert fall kjenner deg mer som et menneske som ikke er annerledes eller ødelagt, men som strever med noe som er forståelig for en annen person. Noe det går an å plukke fra hverandre og jobbe med. Store mål, små skritt.

I samtalene er skrekken for å åpne opp gjerne til stede fra første timen. Endringsprosjekter er ofte skumle. Panikken ser vi daglig, men den blir for mange mer forståelig, får mindre grep om en, og kan dempes til et nivå hvor den ikke lenger spiller så stor en rolle i livet. Mennesket i krise og fortvilelse stoler ikke lenger på den oppdriften som man ellers kjenner, det som normalt sett får en gjennom utfordringer i livet.

En utfordring er å våge, en annen er det å ha et språk for det som gnager inni en. Det er en grov generalisering, men i terapirommet vil ofte menn oppleve at de mangler ordene. Klienten vet at han ikke har det bra for tiden, at han trenger å få delt det med noen, men vet ikke hva han skal kalle det. Som terapeut får jeg da gjerne rollen som han som oppsummerer det som – tross alt – blir sagt, og som foreslår ord som kan matche den indre opplevelsen. Å være han som setter fram buffeten, om du vil. En vei å gå er å starte på det mer allmenne. De normale tanker og følelser vi har, de reaksjoner vi mennesker opplever i møte med kriser og problemer. Slik kan samtalene innledes med en slags undervisning, noe som gjerne oppleves mindre skummelt.

Hva så med spørsmålet innledningsvis om hvorfor det er så vanskelig å åpne opp? Jeg tror det blant annet handler om hvor vanskelig det er å gi fra seg kontrollen. At så snart vi har sagt det vi har på hjertet, så er det opp til en annen å forstå. Hvordan det du sier oppfattes, kan ikke styres av deg. Og tenk hvis det blir misforstått.

Som terapeut er det en stor tillitserklæring å treffe et menneske som gambler på at jeg kommer til å forstå.

Mange vil nok bli overrasket over at kræsjlandingen oftest uteblir, og at det kommer noe godt ut av å våge å åpne opp.


Kommentarer til denne saken