Hva slags kommune er vi egentlig, om vi ikke kan ta vare på dem som trenger det mest?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Før Koronakrisen var økonomien i utdanningssektoren under press.

Virksomhetsledere i barnehage og skole fikk beskjed om å kutte totalt tre prosent i løpet av 2019 og 2020. Reglene for tilskuddene til private barnehager ble endret. Samme jobb, bare mindre penger. Vi skal altså drive mer effektivt i barnehage og skole.

Hva skal effektiviseres? Det er et spørsmål jeg alltid stiller meg. Læring? Omsorg? Materiale til ungene? Droppe vedlikehold? Skru ned temperaturen i byggene? Bruke mer ukvalifisert arbeidskraft? Eller skal vi ha færre folk på dekk til å ta vare på ungene våre?

Jeg blir lei meg og rasende på vegne av alle de lojale og flotte folkene i utdanningssektoren som gjør så godt de kan hver eneste dag. Dette høres nemlig ikke ut som de stordriftsfordelene vi ble forespeilet fra politikerne før sammenslåingen. Er det kanskje en idé å se på hvordan Fellesnemdas arbeid med å lage ny kommune ble håndtert? Eller gjør det litt for vondt? Så var det sagt.

Avsnittet over er en parentes, for det som skjærer meg i hjertet, og det som gjør meg rasende, er artikkelen om at Høyre slakter gratistilbudet de en gang hyllet.»Frps Ulf Erik Knudsen kaller det «symbolpolitikk». Høyres Surlien snakker om manglende ønsket effekt. Saken det dreier seg om, er potensielle kutt i gratis kjernetid i barnehager og AKS for lavinntektsfamilier. Fellesskapets håndsrekning til de barna som trenger det mest.

For dem er det bare nok en sak – for meg er det elevene mine på skolen og ungene som mine to sønner går i barnehagen med og skal vokse opp med. Dette er langt fra symbolpolitikk! Dette er en betydningsfull hverdag. Dette er potensielle kutt som vil ramme de svakeste og vil ta fra dem opplevelser, oppdragelse og integrering i samfunnet.

I barnehagen er det opplevelser, som når den pedagogiske lederen tar med seg tromma for å spille musikk under samlingsstund, eller når den pedagogiske medarbeideren gir omsorg og trøster en som har falt på en rot under trening av motorikk. Dette handler om når det stimuleres språk ved bruk av barnas interesse for insekter eller organisering av lek inspirert av en TV-serie fra NRK Super.

På AKS kan opplevelsene være omsorgen, leken, skolehagen, den fysiske aktiviteten eller malekurset.

Dette er ikke symbolpolitikk – det er hverdag. Det er integrering, oppdragelse og opplevelser som barna med det dårligste utgangspunktet fortjener. Det må vi ta oss råd til som samfunn.

Effekten som Høyre og Surlien snakker om i beste «public management-stil», vil nok ikke måles før om noen år. For meg er den ikke uinteressant, men: Det at flere får ta del i aktiviteter sammen med andre barn, ledet av profesjonelle, trygge og varme voksne. Er ikke det effekt nok? Er ikke det en «symbolpolitikk» vi kan ta oss råd til?

Hva slags kommune er vi egentlig om vi ikke kan ta vare på dem som trenger det som mest?

Dette innlegget er først publisert på Facebook, og publiseres her med tillatelse fra forfatteren.

Utfordringer Drammen kommune

Drammen kommune har, sammenliknet med andre kommuner i Oslofjordregionen(unntatt Oslo):

  • Høyere andel lavinntektshusholdninger
  • Høyere andel barn i lavinntektshusholdninger
  • Høyere andel unge uføre
  • Høyere andel innbyggere med lav utdanning
  • Høyere frafall i videregående skole
  • Høy andel innbyggere utenfor arbeidslivet-Høy andel «ikke-vestlige» innvandrere

Utfordringene ble trukket fram på budsjettseminaret til formannskapet i kommunen 17. april.

Kilde: Drammen kommune


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken