Hvaloljen i Sørishavet ga oss rikdom i 60 år. Fossiloljen har gitt oss rikdom i nye 60 år. Men hva nå?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.- Vi må omstille oss til et grønt samfunn uten oljeavhengighet, sier noen. – Det er ingen bråhast; verden vil trenge olje og gass i mange tiår ennå, sier andre. Går det kanskje an å lære noe av vår nære historie?

I 1886 opplevde rederibyen og handelsbyen Arendal et kraftig økonomisk krakk. Den utløsende faktoren var nok en mektig banksjef som hadde underslått store midler, men det var en mer dyptgående faktor inne i bildet. De var for seine til å ta signalene om ei ny tid. Byen var da en av de mektige skipsfartsbyene i landet. Arendal hadde rundt 500 seilskuter da krakket kom.

Flere historikere og museumsfolk har pekt på at Norge var en sinke i overgangen fra seil- til dampskip. Også mange små drammensredere var seint ute og gikk konkurs. De større, som Bruusgaard, Kiøsterud & Co og Kjærfamilien, tok signalene. De la tidlig om til dampdrift. De dyktige skipsbyggeriene i Svelvik og Holmestrand måtte gi opp. De klarte ikke overgangen fra tre til stål.

I november 1904 kom hvalfanger og skipper Carl Anton Larsen fra Vestfold til øya Sør-Georgia i Sørishavet med den hittil største hvaldamperen verden hadde sett og etablerte hvalfangststasjonen Grytviken. Med seg hadde han tre prefabrikkerte hus og rundt 30 fangstfolk og andre arbeidere.

Buskerud-benken - Arne Nævra

Hver uke skriver en representant fra Buskerud-benken på Stortinget i Drammens Tidende. Denne uken skriver Arne Nævra fra SV.

Kommende uke er det Masud Gharahkhani fra Ap som har ordet.

Han hadde også med seg plenty erfaring fra hvalfangst i nordlige farvann. Men ved århundreskiftet var det meste av hvalen tatt utenfor Finnmark. Gjennom flere ekspedisjoner i Sørishavet hadde han sett at det bugnet av hval der. Allerede få uker etter ankomst på Sør-Georgia kunne de trekke opp de første, store hvalene på flenseplanet i Grytviken.

Dette var starten på Norges første oljealder. Det ble et Klondyke for eierne og et verdifullt sesongarbeid for mange, også i Drammensområdet, der særlig Skoger hadde mange hvalfangere. Men det ble også et race for å sikre seg mest mulig ressurser i konkurranse med stadig flere selskaper. Ganske snart kom også andre nasjoner med i dansen rundt gullkalven. Det verdifulle produktet var selvsagt hvaloljen, kokt ut av spekket fra de største skapningene som noensinne har levd på kloden.

Det begynte med knølhvalen. En ganske tillitsfull hvalart som var lettest å fange. I toppåret 2011 ble det fanget 11.000 knølhval i Sørishavet. Alt i 1918 stilte britiske myndigheter spørsmål om fredning av knølhvalen på grunn av en sterk overbeskatning. Mot Larsens kraftige protester ble denne hvalarten fredet ved Sør-Georgia. Alt nå så man uenighetene man hadde erfart i Finnmark et par tiår tidligere. Nemlig mellom forskerne som slo alarm, mens næringens folk mente det ikke var noen fare for bestanden.

Fredningen av knølhvalen og bedre fangstteknikker førte til at den aller største, blåhvalen, nå ble et attraktivt bytte. Likevektig ble finnhvalen, som den nest største.

De fleste nordmenn kjenner historien. Utviklingen gikk fra landbasert fangst til flytende kokerier til såkalt pelagisk fangst, helt uavhengig av landstasjoner. Dette siste gjorde at en rekke selskaper, med stadig større båter kunne operere i internasjonalt farvann, der ingen regjeringhadde noen som helst muligheter for fangstregulering.

Markedet skreik etter hvalolje etter første verdenskrig, depresjonstid og krakk på børsene. Nye herdings prosesser gjorde hvaloljen til den beste margarin, og hele kjeden – fra båt til bord – hadde lyse utsikter. Hadde det ikke vært for at selve ressursen ble katastrofalt overbeskattet. En ny, norsk aktør hadde også meldt seg på: Anders Jahre. Hans Kosmos la ut med verdens største hvalkokeri og sju fangstbåter fra Sandefjord på sin første Antarktis-tur i 1929. Bare på denne ene tokten fanget de 1.000 blåhvaler og over 800 av andre arter, ifølge Andreas Tjernshaugen i boka Hvaleventyret.

Mange vitenskapelige advarsler til tross: da blåhvalen ble totalfredet i 1966, hadde man klart å drepe opp mot tre millioner storehvaler, herav rundt 380.000 av den største, blåhvalen. Den var farlig nær utryddelse.

Hva har så dette med norsk olje- og gassproduksjon å gjøre? Det er ennå olje og gass å pumpe opp. Det er selvsagt ikke der parallellen ligger. Men når betingelsene endres så drastisk, må næringa sjøl og politikerne som setter rammer for den, ta signalene, tenke framover og tenke omstilling. Som da seilskutene ble avleggs. Som da hvalbestanden tok slutt.

Verden har funnet mer olje enn vi kan forbrenne, om vi skal ha noe som helst håp for klimaet. Flere og flere land satser dessuten kolossalt på fornybar energi, så markedet vil skrumpe. Det er to avgjørende argumenter for å skru oljekranene gradvis igjen hos oss. Vi skal i hvert fall ikke stimulere oljeindustrien økonomisk til å finne nye oljebrønner som verden verken må eller vil ha.

Mer fra Buskerudbenkens Arne Nævra:

Men hva gjør vi? Høyrepartiene og Ap fortsetter som før. De ga i juni flere titalls milliarder i skattelette til oljeindustrien for å fortsette i samme spor. Koronaen og den lave oljeprisen ga oss en gyllenmulighet for å gi leverandørindustrien, f.eks. i Nedre Buskerud, store insentiver til utvikling av grønne prosjekter.

Vi bør ha med oss en porsjon dårlig samvittighet fra vår første oljealder inn i den andre. Vi startet den moderne fangsten og den største slaktingen av sjøpattedyr som verden har sett, mens Sovjetunionen og Japan ga bestandene nådestøtet.

Hvaloljen i Sørishavet ga oss rikdom i 60 år. Fossiloljen har gitt oss enda mer rikdom i nye 60 år. Vi kan se for oss Anders Jahre på kaia i Sandefjord, der han roper på mer fangst selv om betingelsene fullstendig er endret. Hvor lenge skal Erna, Siv og norsk oljelobby rope på mer olje når betingelsene igjen er så fullstendig endret? Har kanskje Arendal på 1880-tallet og Stavanger i dag noe til felles?

Andre fra Buskerudbenken:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken