Gå til sidens hovedinnhold

Hvem blir begeistret av dette?

50 pluss-velgerne har mest å si i norsk politikk anno 2021. Derfor ble det Støre og Vedum.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hurdal blir kalt Østlandets perle, med rette.

Det kan jeg si, for jeg har vokst opp der.

Faktisk hadde jeg faren til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum som over gjennomsnittet engasjert O-fagslærer.

Men på 1990-tallet pakket jeg sekken og forlot hjembygda. Det var ikke mer å hente.

Som distriktskommuner flest, sliter også denne bygda, tross nærheten til Gardermoen og Oslo, med fraflytting og forgubbing. Veiene blir stadig dårligere, bussavgangene stadig sjeldnere og kommunekassa stadig mer slunken.

Det er i slike bygder Vedum henter tilslutning. Han snakker bredt, kjører pick up og vil skrote Viken. Når han i tillegg avviser potensielle samarbeidspartnere som ikke vil pumpe opp mer olje, så gir det ekstra kred og et solid forhandlingskort inn i regjeringssonderingene.

Og vips så forsvant SV ut av regjeringskabalen. Og med det Støres plan A, nemlig å gjenta den rødgrønne regjeringssuksessen fra 2005 og 2009.

Dette understreker samtidig at politiske oppskriftersom funket én gang, ikke nødvendigvis er liv laga når styrkeforholdet mellom partiene endrer seg, og når politikken fylles med nye folk og nye konflikter.

Klima har for alvor kommet inn som en dominerende faktor i norsk politikk. Det har i mange tilfeller forsterket de tradisjonelle skillelinjene, og kan ha nok sprengkraft i seg til å skape nye allianser, men også bryte opp gamle.

Vi så det senest da SV og MDG takket for seg i den rødgrønne alliansen i Viken, der Ap og Sp nå regjerer alene. Ikke ulikt det vi nå har sett i Hurdal.

Regjeringsforhandlingene i Hurdal understreker at tyngdepunktet i norsk politikk har flyttet seg markant mot sentrum. Akkurat slik Sp har ønsket, men paradoksalt nok stikk i strid med den venstredreiningen som har foregått i Ap under Støres ledelse.

Det skjer også på tross av at norsk venstreside med SV, Rødt og MDG gjør et historisk godt valg og til sammen er større enn Sp. Men fordi venstresiden er så fragmentert, konkurransen om velgerne deres så stor, og SV ikke ble store nok til å vinne noen blanke seire i en regjeringsforhandling, så nok Lysbakken og co. seg best tjent med å søke makt på utsiden. En synlig budsjettseier kan være vel så bra for SV som å kompromisse seg gjennom fire år i regjering og risikere å gå i den beryktede SV-fella.

Det skal ha vært mangel på gjennomslag i klima- og fordelingspolitikken som fikk Lysbakken til å ta den trendy frakken sin og dra fra Hurdal. For Støre skal det ha vært uaktuelt å forlate sine skatteløfter og svikte industrien, to områder der Ap og Sp er mer på linje. Vedum kunne dermed lene seg tilbake og konstatere nok et mission accomplished.

Støres plan B er nå å skape begeistring for det man i Ap insisterer på å kalle en sentrum-venstre-regjering.

– Vi har kraftfulle ambisjoner. På klimaområdet og på velferdsområdet. Vi skal få ned forskjellene og skape moderne jobber, uttalte Støre da han og Vedum stod igjen som en litt traust sorti på Hurdalsjøen Hotell. Kanskje med en viss lettelse, men også med en forsonende håndsrekning til SV, som Støre blir avhengig av støtte fra i Stortinget.

Det er imidlertid interessant å se hvem som nå lar seg begeistre mest av at Norge får en mindretallsregjering med Ap og Sp. Og da snakker vi ikke akkurat generasjon z.

Her finner vi Frp-ere – som deler diesel-synet til Vedum, tradisjonelle høyrevelgere – som øyner håp om at Sp kan dra med seg Ap og søke flertall med partiene på høyresiden, industridelen av LO og Ap – som frykter for arbeidsplasser og oljekutt, og mange av Senterpartiets velgere og tillitsvalgte som innerst inne ønsker at Sp skal finne tilbake til sine borgerlige røtter.

«Det er det beste som kunne skjedd», er en av Facebook-kommentarene om at endringene i oljepolitikken ikke bør gå for raskt og at politikken dreies mot sentrum og kanskje mot høyre. Denne begeistringen står i sterk kontrast til skuffelsen i de grønne partiene, blant de unge og urbane velgerne innad i Ap og de venstreside-vennlige delene av Sp.

På sett og vis gjenspeiler denne nye heiagjengen en betydelig blokk i den norske velgermassen anno 2021. De tilhører gjerne gruppen 50 pluss, som synes at alt var bedre før, og som ifølge valgforskerne har fått stadig større makt de seneste valgene. Tallene fra høstens stortingsvalg er ennå ikke klare, men skiller seg neppe fra denne trenden, nemlig at de unge har langt lavere valgdeltakelse enn eldre. De unge er med andre ord underrepresentert.

Når vi samtidig vet at unge i større grad stemmer grønt, er det ikke overraskende at de såkalte grønne partiene, selv om de gikk noe frem, likevel ikke fikk det store løftet mange hadde trodd.

Denne kalddusjen vil nok virke mobiliserende på alle som kjemper klimapolitikkens sak, både innad i de store partiene og innad i regjeringen. AUF er allerede på ballen og varsler at de vil være vaktbikkje overfor eget parti og regjering, og Oslo Ap kommer garantert til å utfordre Støre fra sin grønne bastion i hovedstaden.

De store skillelinjene som preger norsk politikk nå, som handler om distrikt og klima, olje, vekst og vern, går tvers gjennom Ap, men skaper også uro i Sp. Og de går tvers gjennom en regjering som altså er nødt til å søke flertall i ulike leire på Stortinget. Enten til venstre eller høyre.

Støres liv som partileder har ikke vært noen dans på roser. Men hans liv som statsminister blir neppe enklere, uansett hvor mange tomler opp han måtte få med seg når forhandlingsdelegasjonen drar hjem fra Hurdal. God tur!

LES OGSÅ:

Les også

SV bryter regjeringssamtalene: Frykter en "Erna-light-regjering"

Les også

– Jeg tar på meg de oppgavene Jonas og partiet ønsker

Les også

Høyt spill om Vikens fremtid: – Masse penger rett ut av vinduet

Kommentarer til denne saken