Hvor langt strekker vi oss for å gi opplæring tilpasset evner og forutsetninger?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Skole i Norge er obligatorisk. For å sikre at det skal være gode år med positiv læring har den enkelte rett til at opplæringen er til passet elevens evner og forutsetninger. For å klare å dette, må skolen ikke bare gi tilpasset opplæringen, men også være villig til å tilrettelegge organiseringen.

«Kari» er elev ved Tranby skole. Hun er egentlig en oppegående og flink elev, men hun strever med sosial angst og gruer seg til å gå på skolen. «Per» er også elev ved skolen. Han har mye fravær. Han vil være som «alle andre», men dørterskelen inn til skolen er for høy for han.

«Kari og Per» har ingen sakkyndig vurdering som sier at de skal ha spesialundervisning. Men de har rett til opplæring tilpasset evner og forutsetninger. Men hvor langt strekker vi oss?

Rektorspalten - Anette Fossnes

Drammens Tidende ønsker flere fagfolk med i samfunnsdebatten. Derfor utfordrer vi regionens rektorer, som fremover vil bidra i debattspaltene i det vi har kalt rektorspalten.

Denne uken skriver rektor for Tranby skole i Lier, Anette Fossnes.

På Tranby skole er ROS-standardene noe elevene jobber aktivt med. ROS står for Respekt, Omsorg og Samarbeid. ROS er med å skape et trygtmiljø i hverdagen på skolen. O i ROS står for omsorg, og er definer som «jeg har omsorg for meg selv og de rundt meg». Dette gjelder både elever og lærere. Relasjonen som dannes mellom elever og mellomelever og læren i klasserommet og ute i skolegård gjennom samspill, lek, språk og oppførsel er avgjørende. Opplæringen innebærer også sosial trening. Derfor må hvert enkelt individ anerkjennes. Det å bli sett og lyttet til er avgjørende for at man skal ønske å gå på skolen. Både det å meste som individ og klare å tilpasse seg en stor gruppe og et fellesskap krever innsats fra den enkelte elev og fordrer støtte og forståelse fra de voksne.

Vi har valgt å tilrettelegge organiseringen for «Per & Kari». Tydelig avtaler om hvem de møter om morgningen og når det er satt av tid til samtaler er viktig. Enighet om hva det ikke skal jobbes med, og enighet om når skoledagen er over. Vi har mange elever som strever med ulike former for angst, som er introverte og veldig sjenerte eller som ikke helt ser sine egne begrensninger. Vi har elever som trenger mye veiledning, som trenger egne avtaler og visshet om at avtalene blir fulgt. Dette er avgjørende for at eleven skal både komme på skolen, og være mottakelig for læring.

Opplæringslov og læreplan sier hva som er formålet med opplæringen. Her står det blant annet at elevene skal utvikle kunnskap, dugelig og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.

Slik jeg ser vårt samfunnsoppdrag er det viktigste vi gjør å skape gode borgere som tar vare på seg selv og de rundt seg, og som bidrar til samfunnet. For å klare dette må vi trygge elevene, slik at de får tro på egne evner, kan ta gode valg ut fra sine forutsetninger og sine rammefaktorer.

Ungdomstiden er en utfordrende tid. Dette er en tid hvor man utvikler sin uavhengighet, sitt selvbilde og sitt personlige uttrykk. Denne tiden er helt avgjørende for rollen man får seinere i samfunnet. Det å være en del av et fellesskap, fungere og bidra i samfunnet må læres mens man er ung. Vi som skole må derfor tørre å lage avtaler som er tilpasset den enkelte elev og som gjør at terskelen inn på skolen er overkommelig for «Per». Om han over tid kjenner at han ikke lever opptil verken sine egne eller andres forventninger, så øker terskelen i høyde dag for dag. Presset mange legger på seg selv kan være større enn det presset samfunnet utøver. I tillegg har vi en god vurderingspraksis i skolen som hele tiden sier hva du kan gjøre for å bli bedre. Noe som også kan tolke som at det aldri egentlig er godt nok.

På Tranby jobber vi under parolen: Hele eleven – hele dagen. I det legger vi at elevene må få den tilrettelegging som skal til for at de får en god dag. Det er først da vi kan løfte blikket opp fra detaljene i læreplan og vite at vi jobber for at hver eneste elev skal ha en viktig plass i samfunnet. Man må kjenne at man ikke bare trenger de rundt seg, men samfunnet også er av hengig av dem. Å kjenne at man er en viktig brikke i et større system tror jeg er en avgjørende faktoren for lære seg å mestre sitt egen liv på best mulig måte, og dermed bli en god bidragsyter til et godt felles samfunn.

Les andre rektorers innlegg:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags