Hvordan skal vi bry oss når all høyreekstrem hjernevask foregår på nettsider de færreste av oss kjenner til?

Av
DEL

kommentarFor ni år siden var det først og fremst terror begått i Allahs navn som skapte frykt i det norske folk. Noe det forsåvidt var god grunn til, ifølge PST.

«De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig trussel for det norske samfunnet», skrev de i sin trusselvurdering som ble lagt frem i februar dette året.

Omtrent på samme tid avsluttetAnders Behring Breivik sin andre av i alt tre anabole stereoide-kurer og spilte dataspill opptil 17 timer om dagen, ifølge dommen.

Noen måneder etter smalt bomben i regjeringskvartalet, og skuddene falt på Utøya. I løpet av ettermiddagen og kvelden den 22. juli hadde terroristen drept 77 mennesker, såret enda flere og Norge var plutselig et land i sorg, og i sjokk.

Ifølge ekspertene markerte dagen slutten på en relativt rolig periode når det gjelder trusler fra høyreekstreme miljøer i Norge, og samtidig starten på en oppblomstring av transnasjonale, islamfiendtlige fellesskap.

Tekstene som 22. juli-terroristen limte inn i manifestet sitt, levnet liten tvil om at han var inspirert av den transnasjonale islamfiendtlige bevegelsen, konkluderer forskerne Lars Erik Berntzen og Sveinung Sandberg i en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Terrorism and Political Violence.

Det var ikke like klart for alle den gangen, for mange mente nok, inkludert de første psykiatrisk sakkyndige, at Breivik først og fremst var en syk mann, skadet av en vanskelig oppvekst. Breivik både var og er syk. Derfor var han kanskje også sårbar i møte med det høyreekestreme tankegodset på nettet. Men det var nettopp koblingen til et høyreradikalt nettverk og en politisk ideologi som fikk Anders Behring Breivik dømt tilregnelig og som sørget for at han fikk forvaringsstraff i fengsel.

I løpet av det siste året er nok en ung mann dømt for terror i Norge, etter å ha drept sin adopterte stesøster og angrepet en moské i Bærum. Klart rasistisk motivert og med en tydelig høyreekstrem ideologi i bunn, ifølge domstolen som dømte ham til 21 års forvaring i fengsel.

Historien gjentar seg, men ikke først og fremst på grunn av sviktende beredskap. De mest ekstreme finner sammen på nett og lar seg inspirere av hverandre, noe som ikke er tilfeldig. Det viser seg for eksempel at denunge gjerningsmannen Philip Manshaus er inspirert av Brenton Tarrant, som stod bak terroren i Christchurch i New Zealand i mars 2019. Tarrant på sin side ble inspirert av Breivik.

Fellesnevneren for dem alle er at de fremstår som ensomme ulver. De er alene om å planlegge og gjennomføre angrepene. Men ifølge forskere er de nesten alltid en del av et globalt nettverk, der de inspirerer og heier på hverandre, et radikaliseringsmønster man ser både hos høyreekstremister og islamister.

De færreste ender opp som terrorister, men problemet for sikkerhetspolitiet er at det er nærmest umulig å vite hvem av de tusenvis av aktive høyreradikale som har potensiale til å gå fra ord til handling.

Det bør imidlertid være nyttig lærdom for oss alle å vite mer om hvordan en radikaliseringsprosess foregår, noe den nylig fremlagte rapporten om terroren i Bærum gir et skremmende innblikk i. I korte trekk handlet det om at Manshaus først ble kjent med et nytt og radikalt univers på internett, kalt det intellektuelle mørke nettet. Der oppdager han at verden slik han kjenner den, er bygd på løgner og usannheter. Han er innom det konspiratoriske trolluniverset til nettsteder som 4chan og 8chan, blir interessert i høyreradikal kristendom, han blir Holocaustfornekter og får et «kall» om rasekrig.

Med kunnskapen vi i dag har om hvordan dette endte, er det nærmest vemmelig å lese en setning som med en annen kontekst bare ville vært positiv: «På et tidspunkt bestemmer seg for ikke lenger å bry seg om hva andre mener og tenker, noe han opplever som frigjørende».

Deretter går radikaliseringsprosessen fort, noe som er helt nytt og som gjør den så vanskelig å stoppe og sammenligne med rekrutteringen av ungdom til nynazistiske miljøer på 1990-tallet og tidligere.

Likevel, når vi markerer 22. juli i år, er det 25 år siden Øvre Eiker fikk sitt nazi-sjokk, da hundrevis av nynazister fra hele Nord-Europa skulle på nazikonsert i Hokksund. Innbyggerne tok til motmæle, marsjerte gjennom bygda for å vise hvilke verdier de stod for, og initiativet Øvre Eiker viser ansikt ble symbolet på bygdas oppgjør med nynazisme og rasisme.

Øvre Eiker ble kvitt nazi-stemplet, men en av initiativtakerne Bijan Gharahkhani skriver i en kronikk i Drammens Tidendeat kampen ikke er over. Norge må vise ansikt hver dag, skriver han.

Men hvordan viser man ansikt når all hjernevask og kommunikasjon foregår på nettsider de færreste av oss aner eksistensen av, aller minst ønsker å besøke?

Det er uhyre vanskelig, noe de to terrorangrepene i Norge dessverre er gode eksempler på. Det er heller ikke mye optimisme å hente blant landets fremste terrorforskere.

De påpeker at mens nynazistene på 1990-tallet møttes fysisk og var relativt synlige når de opptrådte i det offentlige rom, kan de nå møtes på nettet og tankegodset være mer kamuflert. Dette gjør det også lettere å rekruttere siden nettsidene er mye mer tilgjengelig for mange flere.

Forskerne beskriver i det hele tatt en rekke bekymringsfulle trekk ved de høyreekstreme møteplassene på nett, gråsoner, blanding av humor og hat, romantisering av terror og et tempo som tilsammen gjør at selv normalt oppegående mennesker fort kan bli et bytte for ekstremt tankegods.

Selv om det virker håpløst, håper jeg likevel vi kan ta med oss noe av lærdommen fra Øvre Eiker. At det nytter å stå imot.

Vi har alle et ansvar for å bry oss, si ifra og fortelle hva vi står for, enten det er i et kommentarfelt eller ved middagsbordet. Bare det å vise at et helt samfunn står sammen om et verdisyn og mot et annet, vil også alltid ha en effekt, slik rosetogene etter 22. juli-terroren hadde. I hverdagen handler det om at vi snakker med barna og ungdommene våre, er nysgjerrige og ikke minst kjenner til hvilke krefter de er eksponert for når de ferdes på nettet.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg oppfordret alle i sin nyttårstale ved utgangen av 2011 til å ta et større ansvar for å motsi ekstreme ytringer og å bli gode digitale nabokjerringer.

Det har aldri vært vanskeligere, men har vi egentlig noe annet valg?

Les også:


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags