Hvorfor jeg ikke lenger er aktiv i arbeiderbevegelsen? Jo, fordi jeg ikke er ute etter makt og posisjoner

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg har lang fartstid i AUF og Arbeiderpartiet. Mitt første møte med Arbeiderbevegelsen var på min første sommerleir på Utøya i 1989 da jeg var 13 år. Der møtte jeg et fellesskap og et samfunn bestående av utrolig hyggelige og engasjerte folk.

Jeg var flere ganger på Utøya, før jeg i slutten av tenårene bestemte meg for å bli mer engasjert i politikk. For meg var det et naturlig valg å engasjere meg i Arbeiderbevegelsen, da ideologien «frihet, likhet og solidaritet» appellerte til meg. Det startet med rettigheter for lærlinger. Jeg holdt min første 1-mai tale på Folkets Hus i Vestfossen, der jeg talte om bedre arbeidsforhold for lærlinger. Rettferdighet og frihet har alltid vært viktige verdier for meg som person, og disse verdiene fikk jeg muligheten til å jobbe med i Arbeiderpartiet.

Jeg tror på like muligheter for alle, å skape et samfunn for alle, uansett bakgrunn. Der alle har de samme mulighetene til å lykkes, til å nå sine mål. Jeg tror at sammen er vi sterke, og at fellesskap er den beste løsningen. I dag har mange det veldig godt, og vi ser kanskje ikke helt målene like klart nå, som før. Før var det retten til arbeid, allmenn stemmerett og mye mer, klare kampsaker.

Men hva er kampsakene for Arbeiderpartiet i dag?

Det er nok for de fleste vanskelig å se de store kampsakene i hverdagen, og det er kanskje derfor det politiske engasjementet er mye lavere nå enn før. Men, kampsakene er der i dag også. Bekjempelsen av barnefattigdom, gode helsetjenester for alle, et bedre skolesystem som favner alle og ikke minst kampen mot de ytre verdiene. Jeg ser en skummel utvikling når det gjelder fokus på utseende og kropp, og jeg mener det er et alvorlig varsel når ungdom ønsker å bli «influensere» eller «youtubere» når de vokser opp. Dette er en verdikamp vi ikke har råd til å tape!

Men hvor er engasjementet? Hvem engasjerer seg, og hva engasjerer unge folk seg i? Hvorfor er det så lite kult å engasjere seg i politikk? Det er jo gjennom politikken at vi kan påvirke og endre, gjøre en forskjell. Eller kan man det? Mitt politiske engasjement har alltid handlet om å gjøre en forskjell, få til endringer som kan skape et bedre samfunn for alle. Men jeg er ikke lenger politisk aktiv, jeg har ingen offentlige verv eller tillitsverv for arbeiderbevegelsen. Hvorfor ikke?

Jo, fordi jeg ikke er ute etter makt og posisjoner. Jeg er ikke ute etter å oppnå goder for meg selv. Jeg er ikke opptatt av en plass i bystyret fordi det gir status eller litt ekstra penger i kassa, og jeg er heller ikke opptatt av en stortingsplass for å sikre meg en god pensjon.

Jeg er genuint opptatt av politikk, og det man faktisk kan utrette ved å være politisk engasjert. Jeg vil gjøre en forskjell. Og for å sitere en mye omtalt politiker: «Vi trenger ikke å ha alle svarene, men vi må få forstå spørsmålene. Vi må klare å kjenne på frykten til mora som er redd for at sønnen faller utenfor på skolen».

Dette sa Trond Giske i sin tale til årsmøtet i Trøndelag Ap, og jeg er så enig i akkurat dette. Arbeiderpartiet må finne tilbake til seg sjøl. Til ideologen og grunnverdiene. Arbeiderpartiet må jobbe sammen intern for å få på plass en kultur som handler om mer enn makt og posisjoner, en kultur som handler om god politikk som folk flest kjenner seg igjen i. En politikk som gjenspeiler det samfunnet vi vanlige folk lever i hver dag. Arbeiderpartiet kan ikke vike fra sin grunnpolitikk fordi de tror det gir flere stemmer ved valg, det er ikke sånn Arbeiderpartiet er, vi er ikke populistiske. Arbeiderpartiet må ta vare på de gode folka, ildsjelene og idealistene, de som virkelig vil gjøre en forskjell, en forskjell til fordel for hele samfunnet, ikke bare for den politiske eliten.

Hvor er ildsjelene? Hvor er karisma’n? Hvor er de gode agitatorene som faktisk sier det folket trenger å høre, og det folket kjenner seg igjen i? Hvor er «leppa fra Grorud»?

Jeg skal ikke være bakstreversk, og si at alt var bedre før. For det har alltid vært ting å jobbe med når det gjelder organisasjonsutvikling internt. Men jeg savner de genuine og ekte folka. Hans Johansen sier om sitt første møte med Torgeir Vraa i 1902: «Det strålte en egen kraft og energi fra han, og talen ble båret frem med tro og varme». Det samme engasjementet har jeg sett hos flere i min tid også. Jeg har sett det hos Reiulf Steen, Torbjørn Berntsen, Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Trond Giske.

Men når ukultur og indre stridigheter tar mye tid og energi, og politikken kommer i bakgrunnen, da faller ildsjelene av. Ildsjelene brennes ut, lyset slukkes. De vil holde på med politikk, og tror at verden kan endres. De brenner for politikk og er engasjert med hud og hår. Det er disse folka Arbeiderpartiet må jobbe for å beholde og rekruttere. Men da må det gjøres en jobb internt. Ukultur innad i organisasjonen må bort, og Arbeiderpartiet må finne tilbake til fellesskapstanken, og igjen forstå, at det er sammen vi er sterke.

Thorvald Stoltenberg sa om sitt første møte med Arbeiderbevegelsen at «den samhørigheten jeg følte ved å lytte til den sterke og gode sangen, hvordan jeg ble tiltrukket av fellesskapet og viktigheten av å holde fast ved Arbeiderbevegelsens egen kultur». Dette kamerater, er det som vil få Arbeiderpartiet til å igjen bli det ledende politiske partiet i Norge.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags