Hyttekommunene velger gjerne inntektene, men hvem har ansvar for utgiftene?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Koronakrisen har synliggjort en stor utfordring og et paradoks når det gjelder kommunale helse- og omsorgstjenester i landets store fritids- og hyttekommuner. Av hensyn til kapasiteten i mindre kommuner med mye fritidsbebyggelse og mye turisme, har regjeringen pålagt befolkningen og ikke benytte hytter og fritidsbebyggelse under den pågående pandemien. Dette er fullt forståelig, men reiser også et par aktuelle spørsmål om hvordan Helse- og omsorgstjenesteloven fungerer i en normalsituasjon, og hvordan hyttekommunene gjerne velger inntektssiden, men ikke utgiftssiden.

I Helse og omsorgstjenestelovens § 3–1 er det slått fast at «Kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.»

Det innebære at hvis du vil tilbringe påske-, sommer- eller juleferien på hytta eller i fritidsleiligheten i Hemsedal, på Hvaler, Grimstad, i Trysil, Sjusjøen eller på Geilo sammen med familiemedlemmer eller venner som kanskje trenger hjemmesykepleie tre ganger i døgnet, er kommunen hvor fritidsboligen ligger forpliktet til å stille opp med denne tjenesten for den pleietrengende. Det sier seg selv at en liten kommune, med få faste innbyggere og et helsevesen dimensjonert for dem, kan få store utfordringer med å fylle lovens krav og gjestenes forventninger i ferier og store utfartsperioder.

Samtidig har regulering og tilrettelegging av områder for fritidsbebyggelse eksplodert i mange kommuner som ser de store inntektsmulighetene satsing på turisme kan innebære. Regulering og utbygging av nye områder fører til flere arbeidsplasser for lokale håndverksbedrifter, flere kunder i lokale forretninger, etablering av arbeidsplasser i servicebransjer, skianlegg og innen opplevelser, større skatteinntekter og, i mange kommuner, eiendomsskatt på fritidsbebyggelse, hoteller og næringsbebyggelse.

At mange politikere, innbyggere og næringsliv i kommuner med naturgitte forutsetninger for utvikling av turisme, økt overnattingskapasitet i hoteller og fritidsbebyggelse, tilrettelegger for slik ekspansjon er derfor helt naturlig.

Hva bør gjøres når koranapandemien er tilbakelagt og Norge igjen begynner å fungere. Kan det gjøres endringer i Helse- og omsorgstjenesteloven, og bør det stilles strengere krav til kommunenes kapasitet på dette området når de stadig tilrettelegger for økt turisme, fritids- og hyttebebyggelse?

Større kapasitet innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil føre til flere arbeidsplasser og økt kompetanse i hytte- og fritidskommunene, men hvordan kan kostnadene dekkes?

For det første kan en ordning med at deler av regningen sendes bostedskommunen, den kommunen som mottakeren av bistand kommer fra, være mulig.

For det andre må hytte- og fritidskommunene ta hensyn til økte kostnader og press på helse- og omsorgstilbudet når de legger opp til en ekspansiv regulering- og utbygging av nye fritids- og hytteområder. Kommunene kan ikke bare velge de positive, inntektsbringende sidene og velge bort den lite populære kostnadssiden.

Skal det stilles større krav til kapasitet i helsetjenestene ved etablering av store områder for fritids- og hyttebebyggelse?

Påsken 2020 ble en økonomisk tragedie for mange fritids- og hyttekommuner. En stor del av inntektene næringslivet og innbyggerne er avhengige av på årsbasis, bortfalt i år.

Det blir store utfordringer for oss alle i månedene som kommer, og det kan ikke planlegges for alle mulige hendelser verken internasjonalt, nasjonalt eller lokalt.

Men vi må ta diskusjoner på områder koronakrisen har aktualisert når vi får lagt den bak oss.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken