Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Karl Marx skrev i «Louis Bonapartes attende Brumaire» (1851–52) følgende: «Hegel bemerket et sted at alle fakta og alle viktige personer i verdenshistorien inntreffer, som vi vet, to ganger». Han glemte å tilføye: «Den første gangen som tragedie, den andre som farse.»
For modernismen i arkitekturen forholdt det seg som både for Hegel og Marx, at historien fulgte en forutbestemt lov mot en utopisk fremtid. Uansett om det var Verdensånden eller organiseringen av arbeidet under privatkapitalens produksjonsforhold som var motoren, gikk verden fremover dialektisk.
Stadige motsetninger ble opphevet og hevet opp mot noe bedre. Dette var en av drivkreftene bak den moderne arkitekturen, at den skulle bedre bo- og arbeidsforhold for alle.
Og slik var det lenge. Bygninger ble bedre å bo og jobbe i – mye dagslys, hygiene, innlagt vann og avløp, åpne romplaner og pålitelig oppvarming. Men som vi vet, alle ville ikke ha det sånn. Moderne arkitektur ble et elitefenomen, mens «folk flest» fremdeles søkte sine lyne og trygge «krinkler og kroker», som nymarxisten Theodor Adorno uttrykte det.
Så – allerede på 1950-tallet kom den første postmoderne reaksjonen. Den kritiserte den internasjonale, rasjonelle funksjonalismen for ikke å bruke kjente symboler brukerne kunne orientere seg etter, den kuttet forbindelsen til bygningshistorien og den tok ikke hensyn til lokale forhold eller tradisjonell byggeskikk i ulike landskap og samfunn.
Etter det igjen kom reaksjonen mot postmodernismens dårlig proporsjonerte pastisjer og «bløtkaker», i form av en ny funkis, ofte mer naturtilpasset og vennlig og med respekt for regionale forhold. Så ser vi at historien her ikke følger Marx’s og Hegels dialektikk, men blir en ren pendelbevegelse, fram og tilbake, mest tilbake.
Og da må vi gi Marx rett, for dagens arkitekturopprør er postmodernismens tragedie gjentatt som farse. Det som gjør at seriøsiteten i postmodernismen blir komisk i Arkitekturopprøret, er at postmodernismen var en superintellektuell bevegelse ledet av fremragende arkitekter og teoretikere. Nå er det følelsene som gjennom de redaktørløse sosiale medier, målbærer ukokte synspunkter. Følelser trumfer kunnskap, og da ligger modernismen dårlig an. For man skal være rimelig veltrent mentalt og fysisk for å holde ut i omgivelser av modernismens skarpe kanter og kalde, strukturløse flater.
Arkitekturopprøret har selvfølgelig, som «folkelig» bevegelser alltid har, noen kyndige folk som fører ordet, men det er i den flate meningskulturens sosiale medier heier fram, «folk flest» som ytrer seg. Og som alle andre reagerer «folk flest» på bygninger og bymiljøet med følelser. Ikke noe galt med følelser.
All kunst- og kulturopplevelse bygger nødvendigvis på følelser sanseinntrykkene skaper.
Men i dommen over den «stygge modernismen», som bybrua i Drammen, Skistadbygget, og den lille vidunderlige, gule, glassklare Globusgården, er det enkle begreper som «stygt og pent» som gjelder.
Slike holdninger, når de ikke tenkes over og søker mulige verdier som tar litt lengre tid å fatte enn følelsen bak den umiddelbare dommen «dette er stygt», gir ikke en interessant eller brukbar arkitekturkritikk.
Hvis følelsene blir for sterke og blokkerer for en forståelse av hvorfor «moderne, stygg, arkitektur» ser ut som den gjør, kan selv skolerte mennesker falle for koselige gateløp og mer eller mindre kyndige pastisjer. Da betyr det heller lite om forbildene kommer fra den engelske landsbyens pubkultur eller de inntrukne inngangspartier og store karnapper og utstillingsvinduer er av fremmed eller moderne opprinnelse.
I Drammen er denne farsen nå nesten ulidelig underholdende. For øvre del av en sentrumsgate i byen blir ansett verneverdig på grunn av lave gesimshøyder, mangfold i påpyntede fasader («arkitektur som filmsett», for igjen å sitere Adorno) i diverse utgaver og med en og annen usynlig kjerne fra tiden før bybrannen.
Dette mens vi river bybrua, Blakstad & Munthe-Kaas’s moderne mesterverk som tok byen med storm da den åpnet i 1936, et hovedverk i moderne norsk bruarkitektur. Det er ikke til å tro.
Og så tenker noen i det hele tatt tanken å ødelegge Globusgården. Arkitekturopprøret får støtte fra teknokratenes kjølige nyttetenkning som påpeker varmetap og nødvendigheten av kostbare rehabiliteringer. Men denne type argumenter kan også brukes mot rehabilitering av gode, tradisjonelle, historiske bygninger, som heldigvis alle er enige om å ta vare på. Men der kan selv teknokratene komme til kort.
Hva kan grunnen være til at vi lar følelser og fordommer forkaste førsteklasses moderne byggekunst og samtidig bejaer, «tradisjonelle» bygninger, til og med når de er dårlige kopier eller overfladiske pastisjer à la Disneyland?
Grunnen ligger i at man ikke alltid innser at moderne arkitektur har like stort kvalitetsspenn som tradisjonell, at detaljene og strukturen (proporsjoner, volumfordeling og overganger) er like viktige og stilbestemmende som i gotikk og klassisisme.
Finnes det gode eksempler på byggherrer som har forstått dette siste, her i Drammen?
Ja, i Ticonbygget ved bruenden på Strømsø torg har de tatt den ekstra utgiften. Og Globusgården – den tåler en etasje til, har en av byens beste plasseringer og må isoleres innvendig.
LES OGSÅ:
DT avslører: Gigantplaner for Strømsø sentrum – Globusgården kan bli revet
Skal lage ny masterplan for Globusgården: – Det blir intet tårn
Ticon-bygget kjemper om pris – konkurrerer mot to Oslo-bygg
