Gå til sidens hovedinnhold

I frykt for å støte hverandre har vi latt være å snakke om det som er vanskelig. Vi hedrer ingen ved å holde kjeft

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ti år etter at 77 mennesker ble drept har vi fortsatt ikke turt å snakke sammen om hva som drepte dem. Ti år senere sitter vi igjen med en delvis uberørt og overfladisk samtale om 22. juli, tåkelagt av selvsensur og berøringsangst.

Det er slående hvor lite vi har orket å snakke sammen. I møte med ubeskrivelig hat og lidelse har vi ikke bestått testen og overholdt løftene vi ga hverandre for ti år siden. Vi har latt være å diskutere politikk, mens vi minnes ofrene for et politisk attentat.

I frykt for å støte hverandre har vi latt være å snakke om det som er vanskelig. Og mens AUF har gjort sitt beste for å fylle en tildelt rolle som tause ofre, med bøyde hoder og hevede roser, har offentligheten for øvrig vært preget av en øredøvende stillhet. Ikke fordi man ikke har ønsket å delta, men fordi man ikke helt har visst hvordan.

Tenker man over det, har stillheten vært et tegn på respekt. Den har vært et symptom på at veldig mange føler at de ikke er like sterkt berørt av 22. juli som vi som var der, eller dem som mistet noen de var glad i.

Derfor har man valgt stillheten. I frykt for å si noe galt, har man latt være å si noe som helst. Selv for oss som overlevde, har det tidvis vært vanskelig å omsette tanker og følelser til meningsfulle ord. Derfor er det ikke lite vi ber om når vi ønsker at flere deltar i samtalen om 22. juli. Men i påvente av et «endelig oppgjør,» som mest sannsynlig aldri vil komme, må vi innse at det er bedre å si noe feil, enn å ikke si noe som helst.

Mens de som har stått på utsiden ikke helt har visst hva de skal si, har vi som overlevde ikke helt visst hva vi kan si.

Ikke fordi vi ikke har hatt et ønske om å si noe, men fordi vi har blitt bedt om å formulere oss forsiktig, slik at vi ikke gjør det vanskelig for noen. I tiden etter terrorangrepet har overlevende måttet avfinne seg med en absurd offerrolle hvor man først og fremst skulle heve roser, og ikke sin egen politiske stemme.

Men like fullt som at norsk offentlighet ikke bare tåler, men også trenger å høre overlevendes beretninger og refleksjoner, trenger vi de som nyanserer og diskuterer. De som av respekt for dem vi mistet 22. juli, driver den politiske debatten videre. De som både tør å stille spørsmål og samtidig tåler å høre svarene.

Ti år etter 22. juli må vi kanskje enes om at løftet vi ga hverandre på rådhusplasser og torg over hele landet ikke var et løfte om en bredere politisk konsensus, men et løfte om en større og rausere debatt.

En debatt hvor vi ikke bare aksepterer, men omfavner uenighet. Et ordskifte hvor vi innser at det ikke er et mål å skape en offentlighet hvor alle er enige med hverandre, men hvor flest mulig deltar.

Skal arven etter 22. juli bli noe mer enn tomme løfter og svulstige floskler, må vi legge fra oss berøringsangsten og innse at selvpåført forsiktighet og selvsensur ikke tjener noe annen hensikt enn å skyve problemet foran oss. Vi må snakke sammen.

Vi må tørre å ha en ærlig og usminket samtale om 22. juli. Vi må ha tillit til at vi tåler en god diskusjon. Og om vi mot formodning støter noen eller sier noe feil, må vi tåle det også. Frp må tåle å høre at de har et ekstra ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger i egne rekker.

AUF og Arbeiderpartiet må orke å høre at vi, til tross for at det var vi som ble angrepet i 2011, ikke har monopol på hvordan vi bekjemper hat og ekstremisme. Etter ti år med taushet trenger vi å heve stemmen, og heie på andre som gjør det samme – også de som ikke er enige med oss selv.

Taushet er verken gull, sølv eller bronse. Taushet er svakt, feigt og misforstått medlidenhet. Vi hedrer ingen ved å holde kjeft. Det må vi snart ha skjønt.

Les også

Etter 10 år er det AUF sin ytringsfrihet som har blitt hardest rammet

Les også

Fotograf om bildene han tok 22. juli: - Der og da var det ingen igjen å hjelpe

Les også

Ti år har gått – står vi fortsatt skulder ved skulder?

Kommentarer til denne saken