(Laagendalsposten)

På den siste dagen i rettssaken før prosedyrene, er det tid for bistandsadvokatenes vitner. I løpet av disse minuttene skal et liv, et savn og en sorg oppsummeres.

Tilhørerne er advokater, dommere, politivakter, pårørende og presse. Få meter fra vitneboksen, sitter gjerningsmannen i hvit skjorte og mørk joggebukse.

Det er vanskelig å sitte i samme rom som han, forteller datteren til Meyer, men velger å forklare seg likevel, for å gi de som hører på et lite glimt av hvem moren var.

– Hun var alt for meg.

Datteren savner samtalene, latteren og de gode klemmene. Hun beskriver moren som livsglad og med mange drømmer.

Noen av de etterlatte har valgt å fortelle selv, mens andre har skrevet et innlegg som blir lest opp av bistandsadvokaten. Samtidig blir bildet av hver og en av dem vist på veggen. Smilende, knipset i et av livets fine øyeblikk, blir det en stor kontrast til alvoret i salen.

De forklarer seg om savnet, sjokket og sorgen – men også om kjære minner og detaljer man ikke glemmer.

Datteren til Hanne Englund husker at de to sang i bilen av full hals den morgenen den 13. oktober, og den gode mamma-klemmen som skulle vise seg å bli den siste.

– Ring meg i kveld, da, var det siste Hanne sa til datteren. Men hun fikk aldri noe svar.

Nå bor hun alene i leiligheten i Hyttegata. Og savner lyden av vannkokeren som boblet hver morgen da moren ordnet teen sin.

Flere av de etterlatte forteller om de lange timene de hadde 13. oktober. Fra den første meldingen om at «noe skjer» på Kongsberg, til telefonene og meldingene de ikke fikk svar på. De hyppige nyhetsoppdateringene, bekymringen og håpet. Og den endelige beskjeden som fikk verden til å rase.

Espen Bråthen sitter rolig i stolen og har blikket festet stivt fremover denne timen, uten synlige tegn på at dette berører han.

Mens regnet sildrer ute, blir et lite glimt av livene til de fem drapsofrene løftet fram. Det er til sammen mange drømmer og planer det ikke ble noe av.

Hanne Englund hadde planlagt en sjøreise over Det indiske hav. Datteren fant en brosjyre om et sjøkalas fra Jakarta til Madagaskar, printet ut på kvelden 13. oktober. Gunn Marit Madsen hadde realisert drømmen om å bygge seg et atelier på hytta, og gledet seg til å tilbringe mye tid der.

Liv Borge og Gunnar Sauve hadde forlovet seg og skulle endelig ut og reise igjen etter koronaen. Billettene var bestilt til den 15. oktober. Da de pårørende ryddet ut av leiligheten, fant de gifteringer. Det var tydelig at de to hadde planer om en fin fremtid og gode år sammen, fortalte døtrene til Gunnar.

Det er vanskelig å sitte i en vitneboks og fortelle om en dyp sorg.

– Jeg vet ikke mer hva jeg skal si. Alt føles bare uvirkelig, sier datteren til Andréa Meyer.

Flere av dem har valgt å følge rettssaken, selv om det er tøft. Liv Borges etterlatte håper rettssaken vil gjøre det lettere å komme seg videre, og at de etter hvert tar hverdagen tilbake.

Samtidig føler flere av dem at det er ubesvarte spørsmål. Kunne noe blitt gjort annerledes den kvelden, eller i årene før drapet?

De vet så inderlig godt at de aldri får sine kjære tilbake, men håper saken vil føre til endringer i psykiatrien. At andre skal slippe å gå gjennom det samme; å sitte i en rettssal og forsøke å fortelle om en sorg og et savn, og om en tragedie som kanskje kunne vært avverget.

Les også

Alle de usynlige sårene

Les også

«Vi kunne ikke begynne å skyte på måfå der inne. Hva om det sto en åtte år gammel jente bak en av hyllene»

Les også

På den ene benken satt de etterlatte - de så bare ryggen til han som drepte deres kjære

Les også

Da sykdommen inntok Rettssal 2