Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi en ganske mange mennesker i landet vårt som om få år står ovenfor pensjonsalder og det å bli gammel.
Når det skjer så vil vi kanskje trenge omsorg og stell for å opprettholde en meningsfull hverdag. Vi kan ikke regne med hjelp fra barna våre eller andre i familien for å sikre den daglige velferden. Tiden krever at alle som kan jobbe må gjøre det. Hva med oss da?
Jo, hjemmesykepleien finnes, er lovpålagt og utmerket tjenestetilbud.
Selv har jeg erfaring med foreldre som etterhvert trengte hjemmesykepleien for å kunne være hjemme og ha høy livskvalitet. Jeg har også selv fått hjelp av hjemmesykepleien i en sykdomsperiode. Og jeg har så å si bare positive ting å si om tjenesten som tilbys og pleierne som utøver yrket sitt.
Det jeg er skeptisk til er målingene av tid på det stellet som skal gjøres. Hvis det teoretisk blir satt av 20 minutter til et spesielt stell, som for eksempel å stelle et sår, så blir det stress dersom det oppstår noe som faktisk vil ta mer tid enn det som er estimert.
Slik er det med alt. Om det så er full stell i seng for de dårligste, eller smøring av brødskiver for dem som klarer en del selv, så blir man målt i tid.
Pleierne kan sette seg ned for samtale kun når de er litt foran tiden sin.
Men denne samtalen med brukeren er svært viktig. Det er da man blir kjent, og det er da man kan finne ut av hvordan livet til brukeren faktisk er, og at man da kanskje må gjøre om på ting man skal gjøre for å opprettholde et verdig liv for den gamle, eller de unge brukerne.
Målinger av hvor mye tid man skal bruke er stressende for pleiere og kan oppleves svært negativt for brukeren. Mange føler at de ikke blir hørt, og at de da føler seg mindre verdt enn de var som friske.
På sin telefon har pleiere en liste over hva som skal gjøres. Men beskrivelsen av hvordan man skal forholde seg til den enkelte bruker vil ikke stå på denne listen. Og med flere titall forskjellige pleiere som er innom, blir det helt umulig å forstå brukeren.
Det er noe som heter primærsykepleie. Det betyr at det er sykepleier og helsefagarbeider som skal være mest i kontakt med brukeren. Denne skal kjenne sin primærpasient, og rapportere om erfaringer og tiltak til andre.
Erfaringsmessig fungerer dette dårlig. I løpet av en uke med fire daglige besøk opplevde vi at det var 14 forskjellige pleiere innom for stell og tilsyn.
Som sykepleier selv opplever jeg dette som helt uakseptabelt. Dette er et lederproblem, ikke den enkelte pleier sin skyld. Det handler om å kunne tilrettelegge på en bedre måte, og det går an. Det er faktisk ikke så vanskelig, man må bare tenke annerledes.
Min oppfordring går derfor til direktør for helse kommunen og alle avdelingsledere.
Gjør noe med den planlagte tiden man bruker på en pasient, og gjør noe med hvem som besøker pasienten. Legg hodet i bløt og planlegg annerledes.
Til slutt vil jeg sende en hjertelig takk til de som er ute i felt. Her finnes fantastiske mennesker som jobber under til tider dårlig ledelse. At dere som banker på døra blir kalt engler er ikke bare en klisjé. Dere gjør en fantastisk jobb, og det er hyggelig når dere kommer inn i stua.
Det bør også lederne vite. Og legge til rette for at hverdagen til bruker og hjelper blir enda bedre.
– Jeg ville ikke dratt til Spania. Er det egentlig nødvendig? Kanskje er dette sommeren man heller bør holde seg i Norge
Hærverk på gatekjøkken: – Kassaapparatet er tømt
