Gå til sidens hovedinnhold

I Norge er alle voksne kompiser med barna. Det stilles ikke krav

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I går var jeg på utviklingssamtale med læreren til en av mine tre sønner. Her er vi en stor familie, sa han og slo ut med armene, alle er kompiser.

Dette føyer seg inn i trenden i Norge: Vi voksne er kompiser med barna. Det stilles ikke krav, men motiveres og utfordres og forståes og samtales. Det er teambuldingsturer, brede dialoger og pizzakvelder. Alt for at barna skal trives.

Læreren hevet brynene da jeg fortalte om kontrasten til Spania, der barna har vært eneste utlendinger på offentlig skole.

Her har nivået vært langt høyere enn i Norge, som blant annet kan forklares med at barna starter tidligere på skolen tidligere. De får ansvar for egen læring, vi foreldre blir minimalt involvert, og det er et tydelig hierarki: Læreren bestemmer, elevene innordner seg.

Det er en selvfølge at elevene kommer tidsnok, roer seg med en gang timen starter, ikke forstyrrer undervisningen, titulerer læreren som «profesor» (ikke ved fornavn), yter sitt beste for å få gode karakterer og snakker til hverandre og læreren med respekt. Dette er ikke et mål, eller noe lærerne forsøker å motivere til med smilefjes og belønningstur på kino. Det er soleklare krav.

Vi har støttet dette på hjemmebane. Det er læreren som er sjefen din, har vi sagt. Du kan like henne eller ikke, men det er hun som bestemmer. Dessuten er skolen lærernes arbeidsplass, og ikke bare et sted der du skal ha det bra.

Barna må lære å innordne seg, slik de senere må på en arbeidsplass. Hvis man ikke skal respektere lederne sine, hvordan skal det gå med oss som samfunn, da?

Mot slutten av Spania-oppholdet hadde vi en episode der et av barna våre fikk en anmerkning. Kameraten hans frøs i friminuttet og fikk ikke gå inn og hente jakken sin. Da sa sønnen min til læreren: «Ærlig talt, kompis – han fryser». Han er inneforstått med at jeg deler, jeg hørte meg ham nå.

Dette var nok til å få en anmerkning. En lærer skal aldri tituleres som kompis.

For å bli kvitt anmerkningen måtte sønnen min gå kanossagang innom alle lærerne med et eget skjema, der han forklarte hva som skjedde. Så måtte hver og en skrive under på at den kunne strykes. Hvis bare én av dem var uenige ble anmerkningen stående.

Dette var den eneste gangen jeg som mor reagerte. Var ikke dette litt voldsomt? Men sønnen min var klar i sin tale: Dette var mellom ham og skolen, og jeg skulle ikke blande meg.

Man kan være enig eller uenig i dette. Det er likevel to overordnede poeng. Det ene er at anmerkningen fikk en konsekvens. Det kan sammenlignes med en advarsel på en arbeidsplass. Kommer du for sent et visst antall ganger, eller nekter å utføre arbeidsoppgavene dine, risikerer du advarsler og til slutt kan du få sparken.

Hva slags konsekvens får en anmerkning på norsk skole?

Det er vel og bra med dialog, og ja, kanskje finnes det dypere årsaker til at eleven ikke oppfører seg som forventet. Uansett: Hvorfor skal man gidde å endre oppførsel hvis det ikke får en konsekvens?

Det andre poenget er at sønnen min selv tok ansvaret for anmerkningen. Vi foreldre ble ikke involvert. Og hvorfor skulle vi? Det er ikke vi som har gjort noe galt. Dessuten er det kun min sønn og læreren som har vært i «feltet» og vet hva som ble sagt og gjort i situasjonen.

Ingen vil tilbake til tiden der «barn skulle sees og ikke høres», de ble straffet med spanskrør og stilt i skammekroken. Men ingen vil vel heller ha klasserom der det tar så lang tid å få ro at læringen blir dårligere for alle, der et barn får si «jeg skal skjære ballene av deg» til en annen uten at noen reagerer, eller det er greit å være frekk mot lederen, i verste fall fysisk?

Det må en tydelig leder til for å skape disiplin. Dette gir ro, noe som igjen skaper grobunn for konsentrasjon og læring. Og er det ikke derfor barna er på skolen, for å lære?

Alle våre barn slet voldsomt i begynnelsen på spansk skole, med det høye nivået, språket de ennå ikke mestret og de strenge kravene. De strøk på prøver, glemte viktige beskjeder og strevde med leksene. Likevel hadde de ikke annet valg enn å stå i ubehaget, gjøre sitt beste og være tålmodige.

Etter hvert begynte innsatsen å gi resultater. Karakterene forbedret seg, de klarte å ta ansvar for lekser og beskjeder og fikk gode rutiner på skolearbeidet. Vi merket hvordan dette fikk dem til å vokse, både som mennesker og elever. Ikke minst så vi at de klarte mye mer enn vi hadde forestilt oss. De tok skolen på det ytterste alvor og satte sin ære i å få gode karakterer.

Tallene på prøvene ble et barometer. Var de dårlige, måtte barna jobbe for å forbedre dem. Var de gode, kunne de være fornøyde med egen innsats.

Vi så at de blomstret og trivdes, til tross for det disiplinære skolesystemet. Som barna ofte sa om ulike lærere i Spania: «Han er streng og snill».

Det ene trenger med andre ord ikke å ekskludere det andre.

Les også:

Les også

Trebarnsmor Kristine fikk en vill idé: – Hvor går grensen for at barna tar skade av det?

Les også

Alle uperfekte mødres trøst

Les også

Ønsker å bryte ned den perfekte fasaden

Kommentarer til denne saken