Ikke avlyst, bare annerledes og mindre stressende

Av

Når koronaviruset gjorde at det ble som det ble, så får vi gjøre som naboen min sa: «Vi får gjøre det beste ut av det. Vi må jo det, siden Erna har sagt det».

DEL

«Huffameg», sukket naboen over hagegjerdet forleden dag. «Tenk at 17. mai er avlyst i år. Det blir en trist nasjonaldag. Jeg er vant til å kose meg med lange TV-sendinger av glade barn på den dagen, jeg».

Han så så trist ut at det var fristende å gi ham en klapp på skuldra, men det er jo ikke lov i disse koronatider, så da fikk det bli med en verbal trøsteklem: «Nei da, det er ikke sånn at årets 17. mai-feiring er avlyst. Dagen blir bare litt annerledes enn hva vi er vant til. Selv om barnetoget ikke blir noe av og vi ikke kan samles i store grupper på skoleplasser eller på torget, så blir det feiring for det. Vi må bare gjøre det litt annerledes, litt mer for oss selv. Heng ut balkongflagget ditt du, og benk deg foran TV-en, det vil bli timevis med sending fra feiringen i små grupper».

«Ja, vi får gjøre det beste ut av det. Vi må jo det, siden Erna har sagt det», svart han og ruslet inn.

Mange er nok som naboen min litt lei seg for at den tradisjonelle feiringen ikke blir noe av, men jeg er sikker på at mange er veldig glade også. En meningsmåling som ble utført for Drammens Tidende nylig viste at halvparten av de spurte ikke syntes det gjør så mye at det ikke blir vanlig 17. mai i år. 33 prosent svarte at de syntes det er trist.

Hvis vi skal være helt ærlige så er feiring med barnetog, store ansamlinger med mennesker som er stivpyntet fra topp til tå, hylende unger med skyhøye forventninger om is og brus i store mengder, ganske så slitsomt.

Vi er mange som gjennom årenes løp har gruet oss i ukevis til denne dagen, og vært sjeleglade når roen har senket seg på kvelden og vi har fått lagt ungene – som fortsatt er hyperaktive på grunn av enorme sukkerinntak, og kunnet kaste finstasen i skittentøykurven og pleie alle vannblemmene

Jeg er inni min andre runde med 17.-mai-feiringer. Jeg har gått i tog og skreket hurra for Norge til stemmen var både hes og halsen sår i til sammen ti år med mine egne to barn. Jeg har traska og gått flere kilometer i all slags vær, og jeg har båret på både en og to unger som har blitt slitne og bare villet sitte på armen. Jeg har bakt kaker, arrangert potetløp og pyntet skoleplassen på sen kveldstid mang en gang 16. mai.

Jeg har jobbet utallige år på 17. mai også, med stor glede og lettelse. Det var rett og slett fantastisk deilig å kunne gi hele ansvaret for to barn som var fulle av is, snørr og grønske over alt til far ved 12-tiden og si: «Nå må mamma på jobb, koooos dere videre».

Nå er jeg mormor, og i fjor debuterte jeg i den rollen på nasjonaldagen. Det var utrolig flott å se de spente barneøynene som ivrig tok inn alle inntrykkene av flagg og korpsmusikk. Det var koselig å se det lille gullet kose seg med is og stabbe rundt på det lille tivoliet i sentrum.

Da kvelden kom var jeg nok en gang temmelig så sliten, men også full av lykkelige kriblinger i kroppen. Gullet hadde hatt det fantastisk, og da betyr ikke en sliten mormorkropp noe som helst!

I år blir det en stille og rolig hjemmefeiring på oss. Null stress, null vannblemmer, men med masse is, god mat og samvær oss nærmeste imellom. Når koronaviruset gjorde at det ble som det ble, så får vi gjøre som naboen min sa: «Vi får gjøre det beste ut av det. Vi må jo det, siden Erna har sagt det».

Kjære nabo: Jeg skal vifte til deg med balkongflagget og rope hurra til deg! Det blir 17. mai i år også!

Ha en fin 17. mai alle sammen!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags