Ikke send unga tilbake til skolen

Av
DEL

MeningerIkke send unga tilbake til skolen. I hvert fall ikke de som blomstrer nå.

Har du, som jeg, et barn som opplever oppsving under koronakrisa? Bedre humør, høyere arbeidsmoral, et større nivå av mestring? Rett og slett et mer fornøyd barn? Så ikke send det tilbake da vel. La det bli hjemme.

Det er ikke skoleplikt i Norge. Vi har heldigvis dog en undervisningsplikt som sikrer et minste nivå hva kunnskap og dannelse angår for våre fremtidige myndige medborgere. Men hvor de skal erverve denne kunnskapen, ja det er helt opp til oss foreldre å bestemme.

Nå har vi vært tvunget til å gjøre en rekke forandringer. Flere enn vi har måttet gjøre tidligere. Det er nesten som under krigen, sa mamma til meg.

Men dette har vi taklet bemerkelsesverdig bra. Det begynte å røyne på nå på slutten det skal sies, og sjelden har jeg sett blidere fjes på uteserveringene i byen enn de jeg så nå på lørdag. Men vi har virkelig klart å dra dette lasset sammen. Stort sett.

Ja, vi har hatt 18-åringer som plutselig har boltreplass til å leke fast and furious, vi har russ som er lei seg for at de ikke får brukt bussen de har brukt et syv sifret beløp på. Det er mye penger, så jeg ser jo den. Litt har det vært, men stort sett har jo dette gått bra har det ikke? Vi har lært mye om oss selv, hva som er viktig og hva som ikke var så viktig likevel. Og vi har kunnet vurdere justeringer i livene våre. For økt livskvalitet.

Men når barna våre, det mest dyrebare vi har, fremtiden til landet vårt, når de begynner å skinne på en måte du ikke har sett dem skinne før, ja da er det vel ingen ting som er viktigere enn å stanse opp og spørre seg om hvorfor det.

La meg med en gang si at dette ikke er like sikkert at gjelder våre aller minste. Det har vært utfordringer i 1.-4. trinn hvor oppfølging via lap top eller iPad ikke har fungert optimalt. Men for de større barna, der hvor i hvert fall de lærene jeg har fått følge, de som tok denne utfordringen på strak arm og skapte et helt formidabelt hjemmeundervisningssystem, de fra 5. trinn og oppover, der ser vi mange, bemerkelsesverdig mange som har løftet sitt hode og blunket seg inn i blikket helt splitter nye håp.

Håp om endelig å få ro til å jobbe skikkelig. Ro fra kompiser som tuller og tøyser så det er vrient å gjøre det en skal, ro fra frykten for skolegården hvor de vonde ordene ofte sniker seg inn i ørene, ro fra snap chat truslene som forsvinner like raskt som de kom, som er der kun lenge nok til å volde den skade som var tenkt, for så å forsvinne igjen som dugg for solen. Ro fra mobbing og støy, fra prestasjonsangst og mindreverdighetskomplekser.

Men unga behøver sosialisering tenker du kanskje. Ja det gjør de. Men er det strengt tatt nødvendig å tilbringe 4-5 år av livet hvor man sosialiserer seg til ikke å respektere lærere, kalle jenter for horer, lære hvordan man slipper unna det meste av ansvar ved kun å si «det va´kke meg asså», og overlate læreren hjelpeløs.

Jeg har ikke mulighet til å bli hjemme, tenker du kanskje. Jeg må på jobb. Jo da, jeg ser den, men hva er kanskje det viktigste vi har lært om oss selv under denne tiden? Jo, at vi er uhyre fleksible og kreative når vi først blir tvunget til det.

Så er du en forelder eller foresatt som kjenner deg igjen i denne kronikken, og som vet at det viktigste vi har er barna våre, ja så snakker du kanskje med arbeidsgiver om hjemmekontoret kan videreføres. Og tenker du at dette er tøv, at unga mine trives på skolen. Supert, da sender du dem, hit eit steg og dit eit steg, lykkelige nedover skuleveg, og tenker ikke et sekund mer på det.

Det er det som er så fantastisk fint med å bo i Norge; Vi kan velge. Velge det beste for hver og en av oss.

Det er jeg veldig glad for at vi har muligheten til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags