Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ordet «historisk» ble brukt på Stortinget sist uke, og det handlet ikke om korona. Det handlet om at stortingsrepresentantene var enige om å fryse sin egen lønn, en enighet som oppsto før koronakrisen slo inn. Hva skjedde, og hvorfor?
Arbeiderpartiet sto bak. Da vi la inn forslag om at lønnen til stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister skulle fryses inntil videre, utløste det et ras av tilslutning fra andre partier. I februar, da nestleder Hadia Tajik og jeg hadde gjort Arbeiderpartiets forslag kjent i VG, ville ingen møte oss til debatt. I stedet ble det i det stille levert inn egne forslag med samme konklusjon. Ingen turte å være uenig, noe som er påfallende.
Det heter seg at det som ikke kan forsvares, bør forkastes. Og det som bør forkastes i denne sammenheng, er en utvikling der en lønnselite stikker fra, mens vanlige folk blir stående igjen. Det undergraver tilliten og samholdet i Norge – samfunnskvaliteter som er viktige i normaltider, ekstra viktige i krisetider.
Problemet begrenser seg ikke til politikerlønn, men gjelder alle topplønninger som staten i større eller mindre grad har innflytelse på. Derfor var vårt forslag at det skulle settes ned en lederlønnskommisjon som skulle gjennomgå lønn og godtgjørelser for ledere i staten, i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt nivå. Og se disse i sammenheng, fordi det er en sammenheng.
Gharahkhani fr Buskerudbenken:
At storbankenes toppsjefer er så ute av tøtsj med hva som skjer i landet for tiden, er ikke et godt tegn
«Pekeleken», kan man kalle det. Det eksisterer en elite innenfor det offentlige, der man peker på hverandre – alltid dem som tjener mer – for å begrunne egen lønnsøkning. Mange kommuner knytter ordførerlønn til stortingsrepresentantenes lønn. Stortingets lønnskommisjon har gjentatte ganger gitt uttrykk for at lønn til stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister i større grad bør følge lederlønnsutviklingen i staten. I praksis kobles lederlønnsutviklingen i staten til utviklingen i statlige selskaper og selskaper der staten er majoritetseier. Resultatet blir en lønnsgalopp som gjør at eliten stikker ifra, og inntektsulikheten øker.
Derfor er det at en lederlønnskommisjon hadde vært på sin plass. Og derfor var det at Arbeiderpartiet, før det var noen krisestemning i landet, varslet lønnsfrys for stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister fram til en slik kommisjon hadde levert sin innstilling. Det handler om å vise at vi mener alvor, ved at vi ikke bare peker på andre – men også oss selv.
293.000 i årslønn er ikke mye, men det var i fjor gjennomsnittet for de 10 prosent lavest lønnede i Norge. Det tilsvarende snittallet for 900 toppledere i staten var 1.345.920 kroner. I snitt fikk disse en lønnsøkning på 61.000 i fjor.
Det er ille nok om de med høyest lønn får samme prosentvise vekst som de med minst, ettersom kronebeløpet blir større jo høyere lønn man beregner prosentveksten ut fra. Og utgiftene folk har til brød, bil og bolig, betales som kjent med kroner, ikke prosenter. Men for de nevnte topplederne i staten har selv den prosentvise veksten vært høyere enn for vanlig folk de siste fem åra. De har hatt en årlig snittøkning på 3,9 prosent, mens snittet for alle arbeidstakere har vært 2,7 prosent.
Dette har skjedd på Høyres vakt, og handler om manglende vilje til å gjøre noe med problemet, eventuelt om evnen til å skjønne at det er et problem. Lever man i en boble der man knapt kjenner noen som har vanlige arbeiderklassejobber, er det fort gjort.
Helsefagarbeideren, sykepleieren, butikkmedarbeideren og renholderen har blitt hyllet de siste to månedene. Vi ser lageransatte og sjåfører som holder hjulene i gang, og vi har kjent på savnet etter frisører og servitører. Vi ser lærerne, de barnehageansatte og de Nav-ansatte som står i krevende utfordringer. Samtidig vet vi at næringslivet vil ha store utfordringer lenge, blant annet fordi vi står i en global, økonomisk krise.
Ingen kan derfor se for seg betydelige lønnshopp i nær framtid. Desto viktigere er det med tydelige signaler om at ingen skal stikke fra, se seg selv som noe unntak, bare fordi man tilhører en elite i samfunnet. Det er særdeles viktig i en krisetid, men det må også bli en gjengs erkjennelse når vi er tilbake i normale tider.
Arbeiderpartiet ser dette. Det var derfor vi i normal tid ville ta et oppgjør med lederlønnsutviklingen på toppnivå, og starte med en lederlønnskommisjon. Og det var derfor vi samtidig varslet lønnsfrys for toppolitikere. Troverdighet kommer først når man også er villig til å peke på seg selv.
Andre fra Buskerudbenken:
Koronakrisa - hva kan vi lære, og har dette noe med 1. mai å gjøre?
Politifolk i Drammen ber Senterpartiet si nei til regjeringens rusreform
Noen ganger må samfunnet sette grenser for hva som er greit i religionens navn
