Gå til sidens hovedinnhold

Ingenting tilsa at kjæresten min skulle ende opp med å tro på konspirasjonsteorier

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært mye snakk om konspirasjonsteorier i kjølvannet av opptøyene i USA. Jeg har kjent hvordan det er når slike teorier kommer inn i livet mitt.

Jeg vil gjerne fortelle hvordan dette gikk i håp om at min fortelling kan bidra til større forståelse for hvilke konsekvenser konspirasjonsteorier kan ha. Da mener jeg ikke bare i et større samfunnsperspektiv, men hvordan det kan berøre enkeltindivider, hvordan konspirasjonsteorier kan virke splittende også i nære relasjoner og være grunnlag for pulverisering av venne-, kjæreste og familieforhold.

Mine opplevelser har vært, og er tøffe. Jeg har langsomt mistet min beste venn og kjæreste gjennom mange år. Forsøkene på å få han ut av hans konspirasjonsverden har vært utallige, men jeg har ikke lykkes.

Det er ulike antagelser av hvem som lar seg forføre av konspirasjonsteorier, og som velger å tro på dem. For de fleste av oss kan teoriene virke banale og skremmende. Det var ingenting som tilsa at kjæresten min skulle ende opp med å tro på teoriene. Han er hva vi kaller ressurssterk: Høyt utdannet, har et godt sosialt nettverk, familie, stabil jobbsituasjon og økonomi, og har fritidsinteresser som en gjennomsnittlig nordmann. Og våre verdier var tilnærmet like.

I vårt samliv kom teoriene inn sensommeren 2018. Han hadde lest ulike teorier på 11. september-angrepet, ble nysgjerrig og begynte å utforske på YouTube. I starten snakket vi åpent om de ulike teoriene, men etter hvert syntes jeg at det opptok mer og mer tid, og jeg så ikke den store gevinsten med å bruke ytterligere tid på teoriene. De var også skremmende, og for meg, lite troverdige. Kjæresten min derimot ble etter hvert mer og mer fascinert, og kunne sitte i flere timer og se på Youtube og å lese seg opp. Hans tro på teoriene kom etter hvert opp i det daglige; at jorden var flat og at fly slipper ut giftgasser.

Teoriene begynte å begrense og splitte oss. Det endte med at han lovet å ikke bruke så mye tid på det. Han sa at det gikk fint, for ved utgangen av 2018 ville «det ordne seg». Det var vanskelig å få tak i hva som ville ordne seg. Derimot forsøkte jeg å spørre han hva det var som gjorde at han ble så fascinert av konspirasjonsteoriene, og da kunne han svare utfyllende og lenge om et fenomen som jeg ikke kunne forstå. Jeg følte meg maktesløs. Håpet sank ytterligere da jeg spurte enkelt, men til ettertanke hva han trodde han ville være glad for at han hadde hatt i livet sitt når han var ved livets slutt.

Da var det første han svarte at han hadde fått ta del i «sannheten», og da Qanon. Det ble enda en nedtur.

Etter hvert ble det krevende å se på NRK nyhetene på TV. Han kommenterte til stadighet «at dette stemmer ikke» og «hvorfor sier de ikke sannheten?»

Jeg bad han om å slutte med det, og han fikk forbud mot å snakke om teoriene til barna og i sosiale lag. Han sluttet også å følge mainstream mediekanaler. Jeg forsøkte å snakke med han om hva han ønsket med å bruke tid på teoriene, og forsøkte å få han til å forstå konsekvensene av det. I stedet viet han stadig mer tid på konspirasjonsteorier, og elefanten i rommet vokste og vokste.

Vennelisten på Facebook-profilen vokste kraftig, og snart bestod den hovedsakelig av Qanon-tilhengere. I desperasjon spurte jeg en bekjent i politiet om han hadde hørt om Qanon. Jeg stilte det samme spørsmålet til en venn som hadde forsket på radikalisering. Ingen av dem hadde hørt om Qanon. Det var våren 2019.

Til tross for at konspirasjonsteoriene tok mer og mer plass, var hverdagslivet tilsynelatende normalt, med jobb, familieliv og vår felles glede av turer og padling. Derimot begynte spørsmålet om tillit og respekt å bli betimelig. Jeg kunne ikke identifisere meg med hans tro og tilhørende verdier, og begynte å bli engstelig for hvordan dette kunne utvikle seg.

Jeg kunne ikke snakke om det noen heller. Jeg ville være lojal og hadde ingen ønsker om at våre venner og familie skulle få dårlige tanker om han. Det var en krevende øvelse. Oppi det hele hadde jeg hele tiden et håp om at han skulle slutte med konspirasjonsteoriene, og bli den samme gamle mannen som jeg elsket. Jeg savnet han, og jeg lengtet etter å ha gode samtaler igjen uten å være redd for å bli konfrontert med den «nye agendaen» og at han representerte sannheten og hadde «våknet».

Katten kom ut av sekken ved en tilfeldighet, og til et nært familiemedlem. Det var under en nyhetssending, hvor kjæresten min snakket mot en av reporterne på TV, og sa at dette ikke stemte. At han selv representerte «sannheten» og at han var en «budbringer». Og med dette kom alle teoriene på rekke og rad.

Jeg ble skamfull, følte meg sviktet og var skuffet. Elefanten i rommet ble veldig stor og synlig, ikke bare for meg, men for hele familien min. Nå var det ikke bare jeg som bar på en redsel, men mine foreldre og søsken også. Noen relasjoner ble brutt, og i dette lå det en redsel for utviklingen hans og hva jeg også kunne komme til å tro på. Situasjonen ble mer krevende. Nå skulle jeg både håndtere et samliv som bare ble mer og mer svekket, og roe ned engstelige familiemedlemmer.

Jeg var fortvilet, og begynte å erkjenne at jeg ikke kunne fortsette samlivet, og at jeg ikke kunne hjelpe han. Det var veldig vanskelig å slippe. Jeg var glad i han, men begynte å synes mer og mer synd på han.

Situasjonen eskalerte. Fra å være det han kalte en observatør på ulike nettkanaler, ble han aktiv. Facebookprofilen som hadde ligget mer eller mindre i dvale når det gjaldt statusoppdateringer, skjøt fart. Vår felles avtale om ikke å publisere meninger som frontet konspirasjonsteorier på nett, var brutt. Det var den siste rest av samlivet vårt også.

Det har vært en langsom kjærlighetssorg. Pinefull og fylt med avmakt. En taus kjærlighetssorg. For mens alt av hans tro på konspirasjonsteorier har kommet til overflaten, er det meste som det alltid har vært: Jobb, turer, matlaging, samvær med familie, men nå er det ikke lenger oss.

Og sist jeg spurte om han hadde hatt en hyggelig kveld, var svaret: Jeg så litt på en konsert, og var på de kanalene jeg følger da. Så nært, men likevel så distansert.

Drammens Tidende kjenner identiteten til artikkelforfatteren.

Les også:

Les også

Endre følte seg helt alene og stengte ute sine nærmeste. Beskjeden fra legen ble en velsignelse

Jo mer følelsesmessig engasjert du blir, jo større er muligheten for at det du leser er falske nyheter

Ctrl+Alt+Delete

Derfor bør elevene diskutere hatangrepet på Sophie Elise i klasserommet

Kommentarer til denne saken